Wenche skrev senere en artikkel om barndommen i Boroa

Fra Andebu bygdebok (2019)
Hopp til: navigasjon, søk

BARNDOMSMINNER FRA BOROA

Boroa er et lite småbruk i Andebu. Det består egentlig av to bruk, Boroa og Aspedal. Her trådde jeg mine barnesko i 12 år. Før jeg begynte på skolen begrenset kameratflokken seg stort sett til min eldre søster Aud, samt Liv og Hans Anders på Struten. Og jeg var yngst! Jeg har mange fine minner fra min barndom i Boroa, og kunne antagelig skrive en hel bok om disse. Men her skal en utflyttet andebuing bare mimre litt og dele noen få av minnene med dere.

Det var alltid fint vær i Boroa! I hvert fall var det alltid riktig vær. Jeg hadde fått ny regnfrakk – gul, fotsid (jeg måtte jo ha noe å vokse i) og blå sydvest. Det var høst og det var fint vær! Det regnet! Jeg sto under utløpet av takrennen og lot vannspruten fosse ned over den nye sydvesten. I brune gummistøvler!

Hvis vi hadde lyst til å lage snømann, var alltid været riktig og det var fin, kram snø. Det var det også når vi hadde lyst til å bygge en snøfestning og ha snøballkrig, eller når vi skulle lage snøhytte, eller når vi skulle lage flaskebakke ned skråningen bak huset.

Når vi hadde lyst til å gå på ski, var det selvfølgelig silkeføre eller blå-swix-føre. Nå hadde jo ikke vi Blå Swix (eller grønn, eller rød), men greide oss lenge med en lysestump eller en bit parafinvoks. Bak stabburet hadde vi skibakker, Ener’n og Toer’n. Toer’n var bratt for ei lita jente, så der torde jeg sjelden å sette utfor. Av en eller annen underlig grunn er ikke Toer’n så bratt lenger nå?? Men i Bustingen satte jeg utfor! Vi kom bakveien til Bustingen, vi. Gjennom skogen, over Langvann, opp lia og over myra. En gang traff vi presten der! Tenk at presten virkelig gikk på ski! Det visste ikke jeg!

Langt borte på Sørjordet hadde vi en liten hoppbakke, og vi kunne vel komme til å hoppe bortimot en halv meter. Det var langt, det! Men dessverre var det sjelden jeg kom meg ned på sletta i oppreist stilling. Røde treplanker, med Tempo-binding og pånaglet reservetupp, var vel ikke de aller beste hoppski. Men vær og føreforhold var merkelig nok akkurat tilpasset våre kunster. Passe mye snø og passe kaldt!

I mørke vinterkvelder lekte vi Stavhopp–signal! Vi tråkket bakke og satte opp skistavene som slalåmporter, og vi hadde lommelykter med. Når vi kjørte gjennom en av portene, hoppet vi opp med lykten og rope ”stavhopp-signal”.

Sprengkulde, holke på veien, mørkt om kvelden og et praktfullt nordlys! Slik tilpasset været seg når vi tok fram rattkjelken og kjørte for full fart ned bakken fra Boroa mot Struten. Det gnistret om meiene og svingen tok vi kun på en av dem. En gang lagde vi kjelketog ned Eikelundbakken. Da hadde vi to rattkjelker, den lange, smale fiskekjelken, den brede, stødige skikjelken og bakerst i toget satt jeg (selvfølgelig) på den korte, høye, vinglete, lysegrønne, smalmeiede bestefarkjelken. Den var bundet fast til resten av toget med en morken hyssingstump. Da de andre hadde kjørt toget ned i bunnen av bakken, lå jeg gråtende igjen på toppen. Hyssingen røk og den lysegrønne veltet.

I de bratteste bakkene egnet ikke kjelkene seg, så der måtte vi skli. Den som bare hadde hatt et akebrett, men dessverre var ikke det funnet opp ennå. Vi hadde ikke søppelsekker av plast heller, eller en stakkarslig bærepose. En oppskåret pappkartong gjorde derfor god nytte som underlag i akebakken. Den eneste ulempen var at pappen hadde en egen evne til å smuldre opp når den ble våt og da kunne det gå hardt utover buksebaken. Men buksene var nokså solide på den tiden!

Jeg hadde spark, jeg! Rød! På store jorder, urørt av stavtak, hadde skaren lagt seg (sikkert for min skyld?) og jeg kunne riktig boltre meg med sparken i store, lange, praktfulle svinger.

På jordet, litt ovenfor huset, lå Dåpan – en liten dam. Denne frøs til om vinteren slik at vi kunne gå på skøyter der. Til å begynne med hadde vi noen gamle krøllskøyter, som nok hadde sett sine beste dager. Disse ble spent fast på beksømstøvlene med lærremmer, og gjorde nytten så lenge det varte. Men snart fikk vi nye skøyter - skruskøyter. Da var vi så stolte at vi til og med tok bussen til Tønsberg og gikk på skøyter på stadion. Det var ofte mørkt når vi skulle ha ”skøyteløp” på Dåpan. Men hva så? Vi hadde et stearinlys i en gammel stormlykt, og greide oss godt med det. Jeg ble aldri noen stor skøyteløper! Jeg gikk i isen så det smalt, mang en gang, og har ennå et merke i pannen etter dette.

Da vi hadde fått nok av vinteren, kom våren nokså beleilig. Det sildret og rant, og blomstene tittet fram på våre to helt spesielle blåveissteder. Det ene var ved den gamle søppeldynga i lia. Der kom de først. Litt senere kom de også på oversiden av den gamle dammen, på Aspedalsiden. Der var det til og med rødveis og disse var det kamp om. Rett ved Dåpan hadde vi vårt eget liljekonvallsted, hvor vi plukket godlukt i store mengder. Disse satt vi ofte i rødt eller blått blekkvann, for da ble blomstene stripete. På Aspedal hadde vi lekestue. Rundt denne var det vi kunne plukke de aller fineste vårblomstene. Påskeliljer! Ikke hadde vi plantet dem, så de vokste vel der helt naturlig!?

Med våren kom også lysten til å leke andre leker. Vi tegnet opp paradiser med en pinne, brukte en stein til klosse og hinket i vei. Ofte gikk det bare på Sekser’n, men også den vanskeligere Flyver’n. Nier’n kunne vi hoppe uten hinkeklosse, men da måtte vi være kjappe i tankegangen. Der skulle vi nemlig si et jentenavn, et guttenavn, et land, en by eller noe annet for hvert hopp. Først på A, så på B, osv.

Og vi jeppet pinne. Utstyret var da to vedkubber med en pinne over og en pinne til å jeppe med. Og vi kappet land. Til dette trengte vi en liten foldekniv og slikt utstyr hadde vi selvfølgelig alltid for hånden.

En sommer fikk vi besøk av grandkusine Margaret fra Amerika. Da fikk vi vårt første badmintonsett, piratbukser og amerikansk tyggegummi som smakte kanel. Kan tro vi var populære i venneflokken – med den tyggegummien. Ja, så spilte vi jo badminton da, og vi hadde nett og gode greier. Med stort sett var det vanlig ball vi lekte med. Var vi flere barn lekte vi ofte ”Høl i hatten”.

Oppi skogen, ovenfor Struten, lekte vi indiander og hvit. Det var imidlertid aldri noen hvite med, bare indianere. Der lagde vi oss buer med hyssingstreng og spikket piler (vi hadde jo kniv). De indianske navnene våre var En-hakk, To-hakk osv. På pilene skar vi inn riktig antall hakk i forhold til navnet vårt. Av en eller annen merkelig grunn fikk mine piler alltid minst fire hakk! Og så kriget vi. I skogen bygde vi også mang en barhytte og vi hadde våre helt spesielle, gode klatretrær.

Bekken gikk i dalen mellom Boroa og Aspedal. Den kom fra Langvann og rant ut i Stålerødvannet. Akkurat hos oss hadde det en gang vært en demning og en fin dam. I min tid var demningen temmelig redusert og likeså dammen, men noe var igjen av begge deler. Det ble sagt at det var kvikksand i dammen, så den hadde vi all respekt for. Men det var ikke verre enn at vi lekte langs kanten av den. I dammen var det vassorm med gule ”ører”, rumpetroll, som på naturens forunderlige vis forvandlet seg til frosker og en ”ordentlig” krokodille. Den var grønn med store gule pletter og i sine bedre dager hadde den vært et badedyr, men ble altså redusert til et fryktinngytende dyr dammen.

I bekken, nedenfor demningen var det flere kulper. Fra år til annet var det rikt med ørret i disse kulpene. Fisken sto gjerne under noen store steiner. Vi sto oppå steinene, puttet hånden forsiktig ned i vannet, knep tak i halefinnen og slengte fisken opp på land. Når vi hadde fått opp en fire, fem stykker, tok vi dem med hjem, stekte dem og spiste dem. Dette var skikkelig godt, hadde det bare ikke vært for det at jeg ikke likte fisk.

En sommer var det svært liten vannføring i bekken, slik at det bare var en kulp rett nedenfor demningen. Her hadde vi to ørreter i pleie, Prikken og Anton. Men det var en mink som hadde sin bolig i demningen og en dag hadde den hatt både Anton og hans kone til middag.

Jo da, om sommeren var det også fint vær. Humla suste, gresshoppene spilte, gjøken gol, vepsen stakk og vi badet i bekken. Noe av det fineste været jeg visste, var imidlertid et skikkelig tordenvær, med lyn og torden og dunder og brak. Da satt jeg helt rolig under taket ute på terrassegjerdet (i ly av den store sypressen) og betraktet det hele. Et praktfullt skue! Heller ikke i dag er jeg redd for tordenvær, eller mørke, eller ensomme skoger! Jeg kan gjerne gå tur i skogen alene, sette meg på en stubbe og gjøre ingenting.

Langs kanten av solterrassen hadde huggormene sitt tilholdssted. Gjennom hele sommeren kunne vi nesten daglig ta livet av en orm eller to der. Jeg syntes litt synd på ormene, samtidig som jeg var litt redd dem. Isteden for å drepe dem med hakka, tok jeg derfor tak i halen, veivet rundt og med et velrettet slengkast havnet ormen oppe i knatten. Vel, det gjør jeg ikke i dag.

I lia ovenfor Struten var det en liten, siplete bekk. Her lagde vi vasshjul av en gammel fiskebollboks, som ble klippet opp og bøyd til. Av de gamle hermetikkboksene lagde vi også trådtelefoner, og vi hadde tråd som gikk omtrent over hele Sørjordet. Men jammen hørte vi - tror jeg!

Rett ved lekestua i Aspedal, lå Logne. Der var det en gammel boplass. Vi var på oppdagelsestur i det som var igjen av kjelleren til det gamle bolighuset og lekte gårdbrukere med kongledyr på den gamle låvebrua. Jeg har alltid visst om denne plassen, men spør meg ikke hvordan. Det er først i de senere år jeg har oppdaget at den faktisk er nevnt i bygdeboka og at Johan Logne var den siste som bodde der – for over 100 år siden.

På knatten bak huset vokste det markjordbær. I store mengder. Vi plukket litervis. Disse rørte vi med sukker og hadde på maten og jeg kan ennå fornemme den gode smaken. Blåbær og tyttebær ble plukket i Stålerødåsen. Også disse i store mengder. Tyttebærene ble rørt og blåbærene syltet eller saftet og kom godt med utover vinteren. Langs skogsstien over til Våle var det et flott bjørnebærsted. Disse bærene ble også omgjort til syltetøy. I hagen hadde vi rips (både rød og hvit), solbær, stikkelsbær, epler, pærer og plommer. Disse fruktene ble selvfølgelig også plukket og tatt vare på. Kan du ikke kjenne smaken av hermetiske plommer med vaniljesaus? Eller et knasende godt, grønt Fillipa? Bak annekset vokste det kriker og vinterepler, som vi forsynte oss godt av. Det var også et annet fint frukttre i Boroa. Det sto rett utenfor kjøkkenvinduet. Ved juletider vokste det appelsiner og bananer på det! Treet må ha vært den rene ”Sareptas Krukke”, for selv om vi plukket all frukten den ene dagen, vokste det ut ny dagen etter!

Hasselnøtter ble plukket og det fineste hasselnøttstedet lå like nedenfor Struten og het, betegnende nok, Hasla. Tiden var også inne for å samle kongler til å lage julepynt av. Disse ble malt med gull- eller sølvmaling, og ble riktig dekorative. Jeg tror faktisk jeg har noen av dem ennå!

Jeg startet min mimringen om høsten og har vært gjennom både vinter, vår og sommer. Høsten kan igjen gjøre sitt inntog. Med trekkfuglene som samlet seg på ledningene. Med en fargesprakende natur i rødt og gult. Med kalde, klare dager hvor himmelen var høy. Med tunge, regnfulle dager hvor jeg igjen kunne stå under takrenna i den lange gule - som nå ikke var så lang lenger. Jo, det var alltid fint vær i Boroa!

Wenche Steier Bjønness