Rakstejente hos Hjalmar

Fra Andebu bygdebok (2019)
Hopp til: navigasjon, søk

Rakstejente på "Ønne"

Berit Stange (f. Tolsrød) forteller:

Jeg var 14 år i 1952, og den sommeren og høsten jobbet jeg på Ønne hos Hjalmar. Og Inga var husholderske.

Jeg begynte i «høyna», varmt og godt etter hva jeg husker. Hjalmar slo graset med slåmaskin, Inga og jeg vendte høyet om formiddagen, og «såta» om ettermiddagen/kvelden, det var nok ikke noe 9 til 16-dag.

Men jeg må fortelle litt om rivene, de var litt spesielle. Det var jo selvfølgelig treriver, og rivepinnene blei jo nedslitt etter mange års bruk, og da også noen som blei borte, og som den nøysomme og praktiske mannen Hjalmar var, lagde han nye rivepinner og satte inn, og de var lange, så rivene blei ikke helt som nye – med en nokså ujevn tanngard.

Jeg må også legge til at Hjalmar brukte ikke hesterive, den var visstnok ikke helt i orden, så all raking blei gjort med handmakt. Selv så lenge siden, så var det veldig gammeldags. Jeg husker spesielt en dag, vi kjørte høy, Inga og Hjalmar lesste på og jeg tråkka lasset. Vi jobba på et jorde eller «tra» litt unna gården. Og det hastet litt, for det var utsikt for regnvær. Lasset var fullt og gjorda, og Hjalmar kjørte hjemover med hest og fullasta høylass. Tida gikk og Inga blei ganske utålmodig. Endelig kom han tilbake, og Inga spørte jo selvfølgelig hva han hadde drevet med. Da fikk vi greie på at det ene forhjulet på høyvogna hadde kollapset (det var trehjul med jernring utenpå, det hang bestandig ekstra hjul i brønnen for trutning), og det var også bestandig reservehjul med på lasset, men det lå jo i bunnen på høyvogna, så Hjalmar måtte først lesse av alt høyet, så bytte hjul og lesse på høyet igjen, så derfor tok det tid!

Jeg var også med i skuronna. Men da brukte ikke Hjalmar slåmaskinen, jeg veit ikke hvorfor, han slo med ljå (han måtte være flink og sprek, jeg syntes jo han var veldig gammel da) hele dagen, og Inga og jeg bant kornband. Om kvelden «rauka» vi, satte fire kornband sammen. Skuronna tok nok en 2–3 uker.

Og så var det potetopptaking, vi var ikke mange til å ta opp, kanskje tre, så det tok også tid. Vi pella først i bøtter, tømte de opp i ei støytekjerre, så blei den dratt av en hest inn på gårdsplassen. I muren på framhuset var det ei lita luke eller vindu, hvor potetene skulle inn, derfor måtte vi fylle ei lite kasse med poteter og sende den inn. Hjalmar sto i kjelleren og tok imot, tømte kassa og sendte den ut igjen, der gikk middagshvila.

Ellers var det middagshvil, minst en time, det var ikke så mye å foreta seg for meg da, men Inga hadde et blad/magasin som het Urd, ikke noe ungdomsblad akkurat. Jeg spiste middag der også, og noen ganger var det «melkeringer» (heilmelk , ikke homogenisert, som har stått en dag i varmen til syrning) til dessert. Da måtte jeg ikke sette skjea helt i bunnen på tallerkenen, for der var det litt rusk m.m., litt vanskelig må jeg si.

Jeg var også med Inga i sommerfjøset og melka, de hadde fem-seks kuer, tror jeg. Etter melkinga dro vi melkespanna på ei lita vogn opp til gården, ganske tungt. 1952 var det året jeg blei konfirmert, og fikk pengegaver til konfirmasjonsdagen, av Hjalmar (storbonden) fikk jeg kr. 10,- og av Inga (husholderska) fikk jeg kr. 90,- (det var mye penger i 1952). Inga sa etterpå at jeg skulle fått kr. 100,-, men hun hadde ikke akkurat det der og da, og hun sa også at da Hjalmar hadde gitt meg bare kr. 10,-, så lot hun han vite hva hun hadde gitt.

Det var i det hele en artig sommer, særlig fin å tenke tilbake på!

Fra Engrønningen, hvor jeg bodde, gikk det en sti gjennom skogen til Ønne, forbi Ønnerønningen, hvor det hadde vært en boplass, murer og epletrær sto igjen, forbi sommerfjøset til Hjalmar, hvor Inga og jeg håndmelka kuene, forbi Hestehølen, hvor vi badet noen ganger, og opp til gården, det var ikke langt. Og det var ofte jeg fant villjordbær.