Historisk innledning

Fra Andebu bygdebok (test 5)
Hopp til: navigasjon, søk

HISTORISK INNLEDNING

Innledning av Av Arne Gallis

Beliggenhet og natur.

Andebu herred, med hovedsognet av samme navn og anneksene Høyjord og Kodal, ligger omtrent midt i Vestfold og grenser ingen steder til sjøen. Bygda danner en overgang mellom de nokså flate og åpne traktene i Sem og det vide utsynet i Arnadal og Sandar på den ene side og Lardal og Hedrum på den annen side, som i hele sin lengde domineres av det ene mektige Lågen-vassdraget.

Størsteparten av Andebu er dekket av skogkledde åser, med dyrket mark langs de fire vassdragene som løper gjennom bygda i sydlig eller sydøstlig retning. De østlige og sydlige deler av herredet med sine trivelige knatter og vekslende utsyn har et vennligere preg enn de vestligste strøk i alle tre sogn, som med sine nokså høye, bratte åser og trange daler gir et tyngre, men også villere og mer dramatisk inntrykk.

Merkedamselva har sitt utspring i Vivestad, renner gjennom den østlige del av Høyjord og hovedsognet og danner her en jevnt bebygd, 1,5 km bred dal, som på østsiden har skogkledde åser over mot Ramnes-delet; fra venstre opptar denne elva avløpet fra Ilestadvannet. Med nedslagsfelt i traktene nord og vest for gårdene Bøen og Nes i Høyjord (bl.a. fra vannet Kleivaren) kommer en mindre elv, som videre går forbi Hallenstvedt og under forskjellige navn (bl.a. Bergselva) løper i sydøstlig retning gjennom en stor del av hovedsognet, danner Stålerødvannet og flere stryk og fosser (Kjæråsfossen) og faller ut i Askjem-vannet på grensen mot Stokke. Dalen er ganske bred og har mange gårder.

Andebus lengste vassdrag er «den vestre elva», som kommer fra Åletjønn og Trollsvann og med tilløp bl. a. fra Langevann vest, under forskjellige navn (Steinselva, Skorgeelva) renner gjennom hele den vestlige del av herredet og danner flere stryk og fosser, inntil den faller ut i Goksjø syd for Trollsås. Denne dalen er nokså trang og temmelig tynt befolket, bortsett fra den nederste del. Det siste vassdrag av betydning er Svartoa (øverst kalt Bølevannsbekken). Den løper gjennom vestre Andebu langs delet mot Hvarnes, videre gjennom vestre Kodal, danner Heievannet og flere mindre vann og fossefall (Skolifossene) og faller ved Hagnes i Hedrum ut i Storelva som kommer fra Goksjø.

De høyeste åsene i herredet finner vi i den nordvestlige del av Høyjord sogn. Her når Brånafjell 394 m, Åletjønnåsen 369 m og Storås 335 m. Tvers over for disse, i sydøstlig retning og som en barriere mot hovedsognet, ligger Storås ved Skjeau (281 m), og videre Bustingen (269 m), som sammen med Skørsåsane (217 m) og Stålerødåsen innrammer midtre Andebu sogn. I østre Andebu ligger Vetan (178 m) med rester av gammel varde. Mellom hovedsognets midtre del og kirkebygda i Kodal ligger et utstrakt skogsområde uten fremtredende topper. I vestre Andebu, bratt opp fra Trolldalen, hever Dalaåsen seg til 305 m, lenger syd går Brånaåsen mellom Slettingdalen og Svindalen opp i 272 m, og Vardås mellom Bjørndal og Gjerstad 237 m. Lenger syd og øst i Kodal er landskapet mere småkupert: Dårestigen er på 147 m og Stiåsen 148 m o. h.

Til Andebu hører helt eller delvis 35 innsjøer, de fleste av liten utstrekning. De største er Askjemvannet i hovedsognet, 0,37 km2 stort (bare delvis i Andebu), Ilestadvannet i Høyjord, 0,34 km2 og Åletjønn i Høyjord, 0,2 km2; en mindre del av Goksjø hører inn under Andebu.

I vannene og elvene er det åbor (her kalt tryte), ørret, hisling og ål. I de nedre deler av vassdragene fins også gjedde, og hvor den har fått overtaket, er ørreten forsvunnet. I senere år, etterhvert som de gamle sagfossene er blitt nedlagt, har gjedda aket seg stadig lenger oppover.

Fjellgrunn og jordsmonn.

Andebu, som Vestfold ellers, hører geologisk sett til det såkalte Oslo-feltet, som går fra Mjøsa til Langesundsfjorden. Det fins her intet grunnfjell, alt fjell er av yngre, vulkansk opprinnelse ('eruptiv-bergarter'). Vi finner syeniter, granitter, porfyrer o. a.; de to første kalles dypbergarter, da de antas dannet på stort dyp, mens porfyrene opprinnelig var lavamasser som fløt i dagen.

Som nesten enerådende bergart i Andebu og Høyjord har vi porfyren, som har en mørk grunnfarge, men gjerne er spekket med feltspatkrystaller av et firkantet eller rombisk utseende ('rombeporfyr'). Også nordre del av Kodal består av porfyr, mens forskjellige arter av syenitt danner det faste fjell i den sydlige del.

I vestre Kodal, fra Nomme og innover i Hedrum, finnes jernmalmleier i en lengde av ca. 1900 meter. Det er blitt skjerpet her tidligere, uten at det førte til drift. I senere år (1960—63 og fra 1973) har Norsk Hydro satt i gang nye undersøkelser med sikte på å sette i gang utvinning, ifall leiene viser seg å være drivverdige.

I Andebu består de løse jordlag for størsteparten av leire, i mindre utstrekning av sand. Disse avleiringene må være avsatt mens landsdelen i fjerne tider lå under vann. Leirefeltene har sin største utbredelse på begge sider av herredets vassdrag, således langs Skorgeelva, Merkedamselva og elva fra Hallenstvedt og nedover. Sand opptrer sjeldnere, men finnes på strekningen fra Sønset og nedover til Gåserød og Møyland langs den gamle hovedveien fra Høyjord til Andebu, videre på Håsken og ved Dal og Einarsrød i Høyjord.

Rester av forskjellige slags skjell og muslinger er funnet flere steder i bygda, således ca. 120 m o. h. ved Gulli, videre ved Halum, under Vikemyra og ved Gallis, 105 m o. h. I et lite dalføre på høgdedraget nord for Kodal kirke ligger Storemyr og Reklingsmyr, ca. 130 m o. h.; selve myra er 6—8 m dyp, og der hvor man nådde bunnen, besto den av sandblandet leire, isprengt med finknuste skjell. Dessuten finnes skjell i leirelag ved Hagneselva, hvor denne danner grensen mellom Kodal og Hedrum.

Det dyrkbare jordsmonn er helt overveiende moldblandet leirejord, og det er stort sett god jord i Andebu. På skråninger og langs fjellsidene opptrer en del aur og sand, som er skikket til potetdyrking. (Om disse emner kan ellers vises til den fyldige geologiske beskrivelse med kart i Olaf Holtedahl og J. Låg's artikkel «Fjellgrunnen og jorda i Vestfold», i verket «Norske Gardsbruk», Vestfold fylke I, Oslo 1947, s. 29—48.)

Utstrekning, grenser og areal

Herredets største utstrekning er fra nord til syd 22,7 km, og fra øst til vest 12,6 km. Andebu herred grenser mot nord til Ramnes, mot øst til Ramnes og Stokke, mot syd til Sandar og Hedrum, mot vest til Hedrum og Lardal. Herredets areal er 184,71 km2. Det fordelte seg således:

1939

Jordbruksareal (åker og hage, dyrket eng og natureng, utslåtter og kulturbeiter) 31,557 km2 Produktiv skog 132,680  » Uproduktiv skog, snauberg og myr 18,000  » Innsjøer 2,350  »

1967

(De enkelte rubrikker i dette års statistikk omfatter ikke helt det samme som rubrikkene i 1939): Jordbruksareal (omfatter korn, erter, grønnfôr, silovekster, rotvekster) 27,464 km2 Produktiv skog 125,988  » Annen utmark 17,883  » Resten omfatter da eng og innsjøer


I 1969 fantes 91 hester, 1776 storfe (omfatter også kalver, kvier og okser) og 249 sauer.


Folketall.

De første manntall vi har er fra 1664 og 1701, men de er mangelfulle og upålitelige. Den første virkelige folketelling ble holdt i 1769, men selv den utelater vervede militære. I 1801 kommer den første fullstendige folketellingen, og senere følger nye tellinger omtrent hvert 10. år. For 1600- og 1700-tallet kan altså Andebus folketall bare angis tilnærmelsesvis, og fra tidligere tider kan man bare indirekte, på grunnlag av andre opplysninger, slutte seg til det omtrentlige folketall. Og bakenfor 1300-tallet kan det bare bli spørsmål om anslagsvise formodninger.

Det er alminnelig antatt at det tok et par hundre år før folketallet igjen nådde opp til det samme nivå som før svartedauen. Da Andebus folkemengde ca. 1600 anslås til rundt 600, synes det rimelig å ansette et lignende tall for tiden før det store peståret.

Nedenfor gjengis en del av de tall Lorens Berg i sin Andebubok på grunnlag av forskjellige beregninger oppfører for utviklingen av bygdas folketall; vi supplerer lista med noen tall fra senere år.

År Folketall (anslagsvis)


1345 ca. 600 1600 600 1630 725 1664 990 (på grunnlag av manntall) 1700 1050 (delvis etter manntall) 1769 1364 (etter folketellingen)


Deretter tall fra noen senere, nøyaktige folketellinger:


1801 1694 1835 2237 (merk den store økning!) 1845 2415 1865 2665 1900 2660 1930 3103 1946 2897 1960 3212 1974 3796

Sognenavnenes opphav og betydning.

Den gamle norske form av Andebu (i dag uttalt annebu) er Andabu. Siste ledd i ordet er -bu, som betyr «bebodd strøk» el. l. Om første ledd Anda- har det vært gjort flere forklaringsforsøk. Det er visstnok mindre rimelig at vi her skulle ha å gjøre med et personnavn eller et elvenavn, som noen har foreslått. O. Rygh i «Norske Gaardnavne» mener ordet f. t. ikke har noen sikker forklaring. Men han refererer et forsøk på tyding som Sophus Bugge har meddelt ham. Det går ut på at første ledd Anda- etter formen kan være genitiv flertall av gammelnorsk Qnd «forstue». Isåfall, sier Rygh, må vel navnet bety «en bygd, hvor gårdene har en forstue eller lignende eiendommelighet på forsiden av huset». Han trekker også en parallell med bygdenavnet Brandbu på Hadeland, hvis gamle form var Brandabu og som det kan være rimelig å forklare som en bygd hvor der er brandar, to stolper, foran gårdens inngangsdør. Også dette navnet skulle altså ha noe med husformen å gjøre.

Det er meget vel tenkelig at Andebu opprinnelig var navnet på den storgård som senere ble Andebu prestegård, og som i bygdefolkets dagligtale enda i våre dager ofte kalles Andebu, f. eks. «Olæ tente på Andebu i mange år» (dvs. på Andebu prestegård), eller «jæ har vært på Andebu ida'». Og Ole Bråvoll skriver et sted om noen barn at «de gikk på skole på Andebu» (dvs. hos sognepresten på prestegården).

En mann fra Andebu heter en andebusokning.

Sognenavnet Høyjord (uttalt høyjol) er egentlig et gårdsnavn. Den opprinnelige form har vel vært Haugagerði, hvis betydning ifølge O. Rygh skulle være «innhegnet jordstykke, hvor det ligger flere hauger» (naturlige eller gravhauger). Den eldste belagte form er Haughagiaurdi 1374; Rødeboken ca. 1400 har Haughagiorde, 1593 og i de følgende par hundre år vanlig Haagiord eller Haajord, 1865 og senere Høijord, Høyjord. Samme navn, Høyjord, finnes forøvrig også som gårdsnavn i Hof.

En mann fra Høyjord heter en høyjø'ling eller høyjoling.

Når det gjelder sognenavnet Kodal (i dag uttalt ko'ddæl), så mener flere stedsnavnforskere at vi her har å gjøre med et gammelt elvenavn, sammensatt med -dal, og at det ikke dreier seg om noe gammelt gårdsnavn. Eldre navneformer er Kvodal 1376, Kuadal 1390 og 98, Rødeboken ca. 1400 har både Kodal og Kvadadal, 1414 finner vi Quadal, 1512 og 16 Kodal, 1558 Quodal. Skrivemåten Kodal slår igjennom fra og med 1600-tallet. O. Rygh kan tenke seg at første ledd (Ko-) har vært et tidligere navn på den mindre tverrelva som i dag kalles Ivjua, og den opprinnelige form kan ha vært Kvaða eller Kvæða, som han mener kan ha betydd «den syngende» (smlgn. det vanlige elvenavn Songa). Sophus Bugge antar derimot at den eldste form har vært Kvaudðalr, sammensatt med et elvenavn som kan ha sammenheng med kvàða «kvae» (i Andebu uttalt koe, Red.). Bugge nevner også en annen mulighet, at vi kan ha å gjøre med et gammelt ord kòð med betydning «grunt sted i vann», dette kan vel passe på Ivjua og delvis også på Skorgeelva.

Redaksjonen vil finne det rimeligst å slutte seg til Bugges første forklaring, at første ledd (Ko-) går tilbake på kvaða = «kvae», dog uten at man knytter dette til noen elv. Betydningen av Kodal kunne da være «dal med mye kvae (koe)», som igjen kanskje kan forståes som «dal med mye granskog».

En mann fra Kodal heter en kodø'ling.

Den forhistoriske tid og bygdas oldtidsminner

Eldre steinalder. Yngre steinalder. Bronsealderen. Eldre jernalder

Fra den eldre steinalder, som rekker ned til ca. år 2500 f. Kr. eller noe lenger, er det i Sande gjort funn etter et primitivt veidefolk (Nøstvet-kulturen). I Vestfold forøvrig er det hittil ikke funnet spor fra denne fjerne tid.

Men fra den følgende epoke, yngre steinalder (ca. 2500—ca. 1500 f. Kr.) er det gjort mange hundre funn i vårt fylke, særlig hyppige i Sande og i de søndre kystherreder. Andebus andel både i disse funn og i funnene fra de senere forhistoriske perioder er beskjeden. Fra vår bygd har vi således, ifølge de opplysninger A. W. Brøgger gir i sin bok «Vestfolds oldtidsminner» (som dette avsnitt i det hele stort sett bygger på), fra yngre steinalder 19 funn, de fleste økser, av flint eller av lokale steinarter; 4 av dem er til skjefting i skaft, mens 8 har skafthull. Dessuten er funnet 5 skafthulløkser av stein som egentlig synes å stamme fra den følgende periode, bronsealderen; redskaper av stein ble nemlig også brukt ved siden av den innførte bronse.

Funnene fra den yngre steinalder fordeler seg slik:

I hovedsognet: På Holt 2 skafthulløkser av stein. — På Andebu prestegård 1 skafthulløks av stein. — På Askjem 1 spiss-nakket trinnøks av finkornet grå bergart. — På Nordre Haugan 1 steinhammer. — På Skjelland 1 skafthulløks av stein. — På Hotvedt 1 flintmeisel. — På Kolkinn 1 skafthulløks av stein.


Tynn-nakket steinøks fra Bjørndal (t. v.) Skafthulløks av stein fra Herre-Skjelbred (i midten). Fiskesøkke av stein fra Østre Skorge (t. h.) Fot. Oldsaksamlingen.

I Høyjord sogn: På Herre-Skjelbred i skafthulløks av stein.

I Kodal sogn: På Trevland 1 tynn-nakket øks og i skafthulløks av stein. — På Holand 1 butt-nakket steinøks. — På Østre Skorge 1 pæreformet fiskesøkke av stein. — På Vestre Skorge 1 skafthulløks av stein og 1 steinhammer. — På Bjørndal 1 tynn-nakket øks av stein. — På Hvitstein 1 tynn-nakket øks, 1 skafthulløks av stein og 1 håndteinhjul av sandstein.

Fra bronsealderen (ca. 1500—ca. 500 f. Kr.), som er representert i fylkets søndre del, har Andebu ikke et eneste funn (bortsett fra muligens de 5 nevnte steinøkser som er funnet på gårdene Holt, Ruelsrød, Aulesjord, Vestre Skorge (Skuggen) og Bjørndal). Denne epoken er i det hele funnfattig. Dette kan henge sammen med at bronsen, som alt metall dengang, var dyr, slik at bare velstående folk kunne anskaffe seg våpen og annet utstyr av dette materiale. Andebu har likevel 3—4 røyser (2 på Askjem, 1 på Døvle (?) og 1 på Nomme) som muligens skriver seg fra bronsealderen. Helleristninger er ikke funnet i Andebu.


Sammenbøyd sverd og spydspiss fra eldre jernalder, funnet på Vesle-Hotvedt. Fot. Oldsaksamlingen.

Fra den eldre jernalder (ca. 500 f. Kr.—ca. 500 e. Kr.) er fra dennes eldste periode, La Téne-tiden, på Øde Hotvedt funnet et sammenbøyd og sterkt rustet sverd (det eneste sverd av denne type funnet i Norge) og en liten spydspiss av jern, samt på Bjørndal noen småstykker av leirkar. Dessuten er på Nomme gjort et gravfunn fra denne tid, omfattende 2 små ornerte beinfragmenter, stykker av bronsebeslag, en mosaikkperle, 2 jernfragmenter og et par flintstein, samt noen brente bein og kullbiter. Til slutningen av dette tidsrom (folkevandringstiden) må imidlertid henføres de primitive forsvarsverker vi kaller bygdeborger. Vi vet om 3 slike i Andebu. De er beskrevet av Arne Gallis i 1929 i en artikkel som gjengis nedenfor.*

  • Opprinnelig trykt i «Vestfold-Minne» II (1927-31), s. 372-79. Gjengis her noe forkortet med redaksjonens tillatelse.

Bygdeborger i Andebu.

Hva er en bygdeborg? Det vet da vel alle, vil kanskje en historiker svare. Tvertimot. De fleste mennesker har intet klart begrep om hva en bygdeborg er; mange har kanskje ikke engang hørt ordet nevnt. Og dog må vel bygdeborgene sies å være forholdsvis alminnelige historiske minnesmerker.

Den eneste større undersøkelse av bygdeborgene i Norge er foretatt av professor Oluf Rygh; han fremlegger resultatet av den i Årsberetning for Foreningen til norske Fortidsminnesmerkers Bevaring for 1882. Her finnes en alminnelig utredning om bygdeborger, og en samlet oversikt over kjente borger. Dessuten er satt opp gårdsnavn som kan formodes å ha forbindelse med bygdeborger, fortrinnsvis da sammensetninger på -borg(en), -slott o.l. I samme forenings årsberetning for 1908 står der en fortegnelse over de hittil påviste bygdeborger, og en del notiser om sådanne av professor Håkon Shetelig. I en meget interessant avhandling (trykt i Stavanger Museums 50-årsjubileumsskrift) gir Arne Salveson en utførlig beretning om bygdeborgene i Rogaland. Forøvrig fins litteratur om emnet mest i bygdebøker (eks. Helge Gjessing: Lista, Lorens Berg: Sandeherred, m. fl.). Hva den følgende alminnelige utredning angår, har jeg i det vesentlige holdt meg til de her nevnte kilder.

Bygdeborgere er gamle befestninger, oppført på bratte, isolerte bergkoller, som var lette å forsvare. På én kant måtte det imidlertid være såpass framkommelig at man uten større vanskeligheter kunne komme opp på toppen. Nettopp på den side er de beskyttende murer reist.

Murene er bygget opp uten bindemidler av noen art, derfor er de nå som regel ramlet ned; men på enkelte steder kan de ennå stå urørt i temmelig stor høyde — opptil 2 à 3 meter. A. Salveson (Bygdeborgene i Rogaland) skiller mellem flere slags murer:

1. Stengemurer, som er korte, brede og høye; de står i alminnelighet hvor tilgangen til borgen er lettest — tvers over et dalsøkk eller et skar. I disse murer er brukt større stein enn i de andre.

2. Vergemurer. De står ved selve inngangen til borgen, og fra dem har man hindret fienden i å komme inn.

3. Murer på steder hvor det er umulig å komme opp. De ble nok brukt til vern og skyts.

4. Hindringsmurer som står i bakken opp til borgen eller ved foten av den. Disse gamle anlegg fins det temmelig mange av i vårt land. I det indre av landet, som var mindre utsatt for fiendtlig invasjon, er de mindre hyppige enn i kystdistriktene. I alminnelighet fins vel en borg i hver bygd, undertiden flere.

Så er spørsmålet hva disse borger bruktes til. Det synes rimeligst at de var tilfluktssteder, hvor folk i bygda i utrygge tider kunne søke hen, når en overlegen fiende plutselig truet dem. Fienden kunne vel ha til hensikt å røve, enten det nå var mat, brødkorn eller kveg. Men noe bestemt kan man selvfølgelig ikke vite om dette. Heller ikke vet vi noe sikkert om hvem fienden var. Bygdeborgene kunne i slike ufredstider skaffe mange mennesker ly og vern, og rimelig er det vel at folk også drev buskapen sin med seg opp på borgen og hadde den gående der på beite, hvis det var anledning til det. Forsynt med mat på den måte kunne de jo utholde en «beleiring» så meget desto lenger.

Når ble så disse bygdeborger oppført? Dette spørsmål er visstnok ennå ikke helt klarlagt. Tidligere mente man at de sannsynligvis skrev seg fra vikingetiden, ca. 800—1000. Imidlertid er man senere kommet til at de til dels er meget eldre. Her i Norge er bare én virkelig undersøkt (Lista), og den skal skrive seg fra det 5. årh. e. Kr. Som alminnelig regel kan kanskje oppstilles den at borgene i innlandsdistriktene er fra senromersk jernalder (ca. 200—ca. 400 e. Kr.), og borgene i kyststrøkene fra folkevandringstiden (ca. 400—ca. 600 e .Kr.). Det kan iallfall trygt sies at de er våre eldste offentlige byggverker (H. Shetelig).

I denne forbindelse kan nevnes at de borger som er undersøkt i Sverige, visstnok også er tidsfestet til 5. årh. e. Kr.

Så skal jeg gi en kort beskrivelse av tre bygdeborger i Andebu, som jeg så på sommeren 1928.

Omtrent midt i hovedsognet hever seg en stupbratt kolle, kalt Ulspipa (eller Urspipa; uttales med tykk L). Allerede navnet er egnet til å vekke oppmerksomhet; det betyr kanskje «pipa til huldra». Kollen ligger et stykke øst for gården Berg, ved sammenløpet av to vassdrag, Bergselva og Døvlebekken. Mot øst og syd og delvis også mot nord faller kollen bratt ned; enkelte steder mot syd er vel høyden over dalbunnen ca. 60 m. Mot vest derimot faller terrenget jevnt nedover. Forholdene skulle således ligge vel tilrette for en bygdeborg, og at det virkelig har vært en sådan her oppe, kan det ikke være tvil om.

På nordsiden er der svak mur ca. 30 m; så kommer sterk, nedramlet mur mot vest i ca. 20 m's lengde. Dernest kommer et langt stykke uten mur, men med bratt stup ned. Så har vi igjen tydelig nedramlet mur i ca. 20 m's lengde. (Disse tre murer skulle etter Salvesons inndeling kunne betegnes henholdsvis som vern-og skytsmur, vergemur og stengemur.) I det sydøstre hjørne av borgen er der en eiendommelig forsenkning, hvor det muligens kan ha vært brønn. Det er også av interesse at borgen behersker to dalfører, hvor der sikkert alltid må ha vært vei eller sti, nemlig dalførene for de to vassdrag, som løper sammen ved fjellets fot. Rett over det ene dalføre ligger åsen Vetan, med rester av varde.

En annen bygdeborg er Tjuveborgen (uttales Tju'børjæ) i Bergsskogen i Høyjord. Det er en nokså høy ås med god utsikt nordover mot kirkebygda, ellers kan den ikke sies å ligge så sentralt som Ulspipa.

Mot nord, vest og syd har åsen stupbratte styrtninger, bare mot øst går den jevnere over i skogsterrenget. Mot øst er det da også vi har de mest imponerende murer.

Ytterst har vi et stort «utenverk» (hindringsmur) med storsteinet, nedramlet mur i ca. 60 m's lengde. Litt nordenfor midten av denne mur er der en åpning i den på noen meters bredde. Her har tydeligvis oppgangen til borgen vært. Parallelt med denne «fremskutte skanse», ca. 15 m høyere opp, løper så den store indre ringmur rundt omtrent halvdelen av borgens omkrets, så godt som ubrutt. Den begynner i det sydøstre hjørne, akkurat hvor styrtningen slutter, og fortsetter langs borgens østside i temmelig stor høyde, men nedrast. Et enkelt sted, antagelig hvor selve oppgangen har vært, står dog muren rimeligvis omtrent som den har stått opprinnelig, og det i 1,5 à 2 m's høyde.

Videre går den i bue rundt det nordøstre hjørne, dels med svakere mur; mot nord er den igjen et stykke tydeligere, blir så nesten borte igjen for å komme til syne i det nordvestre hjørne, fortsetter her en 10—20 m og forsvinner så fullstendig. På vest- og sydsiden er det overalt bratte styrtninger, så her ingen mur er påkrevet. Det er mulig at der er anledning til vann på borgen: vidjekjerr og mosebunn på et par steder synes å tyde på det.

Denne borgen er den mest imponerende jeg har sett, både hva murens høyde og deres utstrekning angår, og det er et spørsmål om den ikke fortjente en nøyaktig undersøkelse av sakkyndige.

Som den tredje i rekken kommer borgen Kjemp(e)ås i Kodal. Den ligger oppe i Holand-skogen vest for gården Sti, og hever seg bratt opp fra den flate mark nedenunder. Lengden nord—syd er nokså meget større enn bredden øst—vest.

Mot øst og syd faller borgen ned i bratte styrtninger, mot nord derimot og delvis mot vest heller det svakere nedover. På nordsiden har vi hovedmuren, den går i retning nordøst— sydvest. Muren er vel en 20—30 meter lang, steinen er rast nokså meget ned. Noen ytre mur var ikke å se. Bortimot det sydvestre hjøren er det også små rester av mur. På østsiden er det et sted en smal renne ifjellet; midt nedi den ligger en stor stein og fyller åpningen så det er med nød og neppe at en mann kan bane seg vei. Det er vel ikke utrolig at denne steinen med vilje er veltet ned i renna for at oppgangen lettere kunne forsvares. Borgen ligger omtrent midt i bygda, mellom to dalfører.

Til sist kan jeg nevne en fjerde borg, i Sandar, like ved grensen mot Andebu. Den heter Røvaren, og ligger på et nes ved Bergselvas utløp i Goksjø. I Lorens Bergs bok «Sandeherred» står en beskrivelse av den med illustrasjoner, og er sagn som knytter seg til borgen, er gjengitt der. Å gå nærmere inn på den i nærværende artikkel er derfor overflødig.


Bronsenøkkel fra vikingetiden, funnet på Hasås. Fot. Oldsaksamlingen.

Ingen av disse fire borger er oppført i de foran nevnte fortegnelser. Det er således utvilsomt at der på dette område ennå står meget tilbake å gjøre. Disse borger er i alminnelighet svært lite kjent; det hender til og med at folk på de nærmeste gårdene ikke har lagt merke til dem.


Kvinnegravfunn fra Holmene (Nomme): Øks, to ovale bronsespenner, trefliket bronsespenne, håndteinhjul av sandstein. Fra vikingetiden. Fot. Oldsaksamlingen.

Fra den yngre jernalder (ca. 500—ca. 800 e. Kr.) er i Andebu funnet et kileformet økseblad på Andebu prestegård, 2 spydspisser av jern i Nordskogen (Valmestadrød) og 1 hakke av jern på Hvitstein.

Vikingetiden.

Med vikingetiden (ca. 800—ca. 1050) kan «den historiske tid» sies å begynne. Den oppviser en del funn fra Andebu. For det første 7 enkeltfunn: 2 fra Skatvedt (stigbøyle, økseblad, begge av jern) og 1 fra hver av følgende gårder: Stein (øks av jern), Aulesjord (spydspiss av jern), Hasås (nøkkel av bronse), Østre Skorge (økseblad av jern) og Hvitstein (hakke av jern). Dessuten har bygda 4 gravfunn fra denne tid, nemlig 2 på Skatvedt og 2 på Nomme.

2 funn oppgis å være fra «middelalderen»: 1 fra Andebu prestegård (øks av jern) og 1 fra Hynne (skjeggøks av jern).

De enkelte oldfunn vil også bli nevnt i gardshistorien under de gårder hvor funnene er gjort.

Gravhauger.

Der er funnet gravhauger på ca. 30 gårder i Andebu (på 17 gårder i hovedsognet, 5 i Høyjord og 7 i Kodal). På noen gårder er det flere eller mange hauger. Som ved oldfunnene ellers, er det karakteristisk at også gravhaugene ligger i de sentrale deler av de bebygde områder. Det er også interessant at det er funnet særlig mange gravhauger nettopp på de gårdene hvor ifølge sagnet en kirke skulle ha stått, men ble flyttet til et annet sted om natten av de underjordiske (Våle og Øvre Holand).

Gravhaugene dekker flere tidsepoker. Der finnes således noen fra bronsealderen, men de ble dominerende først i og med jernalderen (dvs. fra ca. 500 f. Kr. og utover).

De gårder i Andebu hvor det ifølge «Vestfolds oldtidsminner» finnes gravhauger, er følgende:

I Andebu hovedsogn: Holt, Skatvedt, Stulen, Gran, Nordre Haugan (mange), Andebu prestegård, Møyland (flere), Askjem, Øvre Skjelland, Nedre Skjelland (mange), Rød, Øde Hotvedt, Halum, Haugberg, Berg (?), Lerskall, Våle (mange).

I Høyjord anneks: Herre-Skjelbred, Østre Høyjord, Vestre Høyjord (mange), Aulesjord, Skaug.

I Kodal anneks: Øvre Holand (mange), Vestre Skorge, Bjørndal (mange), Hvitstein (flere), Tveitan, Gjerstad (mange), Nomme og Holmene (mange).

Gårdsnavnene og bosetningens historie.

Funnlistene ovenfor viser at alle oldtidsfunn i Andebu, både i hovedsognet og i anneksene, er gjort i de mer sentrale deler av de i dag bebygde områder. Dette kaster et visst lys over bygdas bosetningshistorie. Spørsmålet om de norske gårders alder er i den senere tid blitt belyst ved utforskningen av de norske gårdsnavnene, ikke minst ved professor Magnus Olsens arbeider (bl. a. «Ættegard og helligdom», som vi i det følgende særlig holder oss til). Vi skal ikke her forsøke å fastslå i detalj når og i hvilken rekkefølge Andebus gårder er blitt ryddet og navngitt, bare gjøre oppmerksom på noen hovedpunkter.

Ifølge Magnus Olsen må til de eldste gårder regnes slike hvis navn er usammensatte betegnelser for naturforhold, altså slike som Holt, Berg, Stein, Gran, Nes, Ås, Dal o. l., som synes i det minste å gå tilbake til tiden omkring Kristi fødsel. Omtrent like gamle er de såkalte vin-navnene, dvs. gårdsnavn som opprinnelig har endt på -vin (vin = «england, gressgang»). Til disse hører i Andebu gårdsnavnene Døvle (av et gammelt Dolvin), Skoli (av Skarðvin) og kanskje Bøen. Langt tilbake i forhistorisk tid går også de gamle navnene på -heim, i dag endende på -um eller -em; i Andebu har vi her Halum og Askjem.

Navnene på -land har sin største utbredelse på Sørlandet. I Andebu har vi 5 slike (Møyland, Skjelland, Gusland, Trevland og Holand). Disse navnene betegner ifølge M. Olsen opprinnelig et markstykke som først har ligget under en gammel gård, men siden er gått over til å bli selvstendig gårdsbruk; de skriver seg fra tiden ca. 400—ca. 1000. En betydelig del av navnene på -land og også av de noe yngre navn på -stad (oppr. -staðr, 4 i Andebu: Sommerstad, Ilestad, Gjelstad og Gjerstad) synes i det hele å være brukt om gårder som ble nyreist (-staðir-navnene) eller selvstendig etablert (-land-navnene) i vikingetiden eller noe tidligere, en tid som må ha hatt en betydelig befolkningstilvekst og sterk ekspansjon av bosetningen i bygdene. Noe lignende gjelder gårdene på -set (oppr. -setr, i Andebu bare Sønset) og -tvet (oppr. þveit, i Andebu bare 3: Hotvedt og Hallenstvedt og Skatvedt), som visstnok må tidfestes litt senere enn de to foregående typer.

De yngste av våre gamle gårdsnavn er de på -rød (oppr. -ruð) som egentlig betegner en rydning i skogen. De tilhører den kristne middelalder, særlig 1100-og 1200-tallet, da en ny stor befolkningsøkning har ført til omfattende rydning av nye gårder innover i skogene, oppover i åsene og på moene. I Andebu har vi et betydelig antall gårder på -rød, nemlig 23, foruten det usammensatte Rød, som nok er noe eldre enn de sammensatte -rød-navnene (Tolsrød er dog antagelig opprinnelig ikke noe -rød-navn).

Foruten de navnetyper som hittil er nevnt, har jo Andebu en lang rekke andre gamle gårdsnavn. Betydelig utbredt er således slike sammensatte naturbetegnende ord som Gravdal, Kjærås, Lerskall, Bråvoll, Skarsholt, Lakskjønn, Hasås, Sletholt, Hvitstein. Også disse har utvilsomt til dels en høy alder, selvom de ikke når opp til de eldste bosetningslag. De enkelte gårdsnavns opprinnelse og betydning vil bli behandlet i gardshistorien under hver gård.

Middelalderen

Gårdstallet øker. Kirkegods og krongods

Kilder som spesielt belyser forholdene i Andebu i middelalderen, er det ytterst få av. Det er vesentlig diplomer (middelalderbrev) vedrørende kjøp og salg av gårder eller gårdparter, gaver o. l. Disse vil bli omtalt i gardshistorien under de enkelte gårder. Her skal bare gis noen generelle trekk av de norske bygders middelalderhistorie, slik det fremstilles av faghistorikerne.

Som nevnt under gjennomgåelsen av gårdsnavnene, førte den store befolkningsøkningen i de første århundrer etter kristendommens innførelse (ca. 1050 til ca. 1350) til en betydelig utvidelse av gårdstallet. Man regner at antallet gårder på Østlandet i denne tiden ble mere enn fordoblet. Storparten av disse var de nyryddede gårdene (mange av dem med navn på ruð, hos oss senere -rød); dessuten ble i denne tiden en god del av de gamle gårdene delt opp i flere bruk. Som resultat ga dette omtrent de samme gårdene som i dag representeres av matrikkelgårdene (gårdsnumrene).*

  • A. Holmsen, Norges historie I, Oslo 1949, s. 275 ff.


Det ble etter hvert også større sosial forskjell på bygdene, mellom et bondearistokrati og et økende antall leilendinger. Disse siste var gjerne tidligere eiere av små gårdparter, ofte nyrydninger, som hadde måttet låne penger mot pant i gården, og som så når de ikke kunne betale, fikk lov til å bli boende som leilendinger. Ofte var det kirker eller klostre trengende bønder lånte av, og disse institusjonene samlet seg på denne måten store jordeiendommer. Mange privatfolk overdro også jordeiendom til kirken for at det skulle leses sjelemesser over avdøde slektninger eller mot å få kost og losji resten av livet. Kirkegodset kom dermed til å omfatte en betydelig del av bygdas jord; mot slutten av middelalderen var vel kirken største jordeier i Norges bygder.

Men også kongene og deres håndgangne menn kom til å rå over atskillig jordeiendom (krongods). Kongene av Haraldsætten hadde slått under seg mye jord, og når forbrytelser ble straffet med tap av eiendom, tilfalt denne kongen. Også bøter ble ofte likefrem betalt med jordegods.

I tiden fram til svartedauen hadde den store folkeøkningen ført til stigende etterspørsel etter jord, og landskylden (jordrenten) ble høy. En regner at mens ved slutten av vikingetiden omlag halvparten av Norges bønder var selveiere, så var i begynnelsen av 1300-tallet nærmere tre fjerdedeler av dem blitt leilendinger, og i de jordknappe tider var deres vilkår blitt temmelig harde.

Svartedauen, som herjet i Norge i åra 1349 og 50, var en landskatastrofe, som kom i tillegg til nasjonens svekkede stilling som følge av unionen med Sverige. Folkemengden gikk tilbake med en tredjedel, kanskje med nærmere halvparten, avlingene minket tilsvarende. Mange gårder ble avfolket og grodde til med skog, på andre ble det dyrkede areal redusert. Det ble overflod på jord, og landskylden sank sterkt. Dette gikk hardt ut over det jordeiende bondearistokrati, som mistet 80 % av sine jordleieinntekter og sank ned til å bli vanlige bønder som selv måtte arbeide på jorda. Leilendingenes kår ble derimot faktisk lettere enn før.

Også i Andebu ble et betydelig antall gårder liggende øde etter Svartedauen, de såkalte ødegårder, mens andre kom til å bli drevet som underbruk under andre gårder. De fleste av ødegårdene ble tatt opp igjen i løpet av 1500- og 1600-åra, og de står som egen gruppe i de eldste skattelistene. Noen av disse gårdene forsvant forøvrig helt. Utpå 1600-tallet ble «ødegård» generelt navn på laveste skatteklasse, slik at ordet også kom til å bli brukt om andre gårder enn slike som tidligere hadde vært nedlagt, også om rene nyrydninger.

Vi kommer nærmere tilbake til de gamle ødegårdene under gardshistorien, hvor vi også vil gi et overblikk over utviklingen av Andebu-gårdenes eiendomshistorie.

Fra reformasjonen til ca. 1940

Det tok et par hundre år før bygdene begynte å komme økonomisk på fote igjen etter det knekk de hadde fått ved Svartedauen, og folketallet nådde først ca. 1600 igjen nivået fra før det store peståret. Utviklingen ble selvsagt også hemmet, både økonomisk og sosialt, ved at Norge kom under dansk herredømme. Danske adelsmenn og danske embetsmenn tok etter reformasjonen mere og mere over styringen i de norske landsdeler; det gjaldt ikke minst i Vestfold.

Andebu har og hadde også tidligere i sitt næringsgrunnlag en gunstig balanse mellom jordbruk, fedrift og skogbruk. Jordbruket og fedriften gjennomgikk ikke vesentlige forandringer før utpå 1800-tallet. I skogbruket fikk man derimot litt av en revolusjon etter at vannsaga ble tatt i bruk i 1500-åra. I Andebu kom sagbruksvirksomheten for alvor i gang rundt år 1600, en mengde sager skar planker og bord, også til utførsel, og bidro til den utvilsomme økonomiske framgang bygda hadde i 1600-åra, selv om også adel og byborgerskap tok sin del av gevinsten. Men ca. 1680 kom det en rekke restriksjoner med hensyn til skoghugst og sagskurd, som sammen med adelige privilegier sterkt begrenset bøndenes muligheter til å utnytte sine skoger til egen fordel. Først mot slutten av 1700-tallet ble disse restriksjonene gradvis opphevd, skogsdriften, sagbrukene og trelasthandelen fikk igjen sin rettkomne plass i Andebu-bøndenes økonomi og har hatt den siden.

Fra omlag midt på 1600-tallet og et par hundre år framover er husmannsvesenet en faktor av betydning i bygdas liv. Mange nye plasser ble ryddet, og husmennene ble billig og fast arbeidskraft for mange bønder.

Livskampen var alltid hard for mange på bygdene i disse århundrer. Verst var det i misvekstår, da banket sulten på døren for mange. Maten måtte drøyes med barkebrød og andre tilsetninger. Dette gikk på helsa løs, og så kom de store epidemiene. Legehjelp kunne nesten ikke skaffes, og overfor farsottene sto selv legene hjelpeløse dengang. De tre verste smittsomme sykdommene i disse århundrer var pest, kopper og kolera. Svartedauen skyldtes således en pestsykdom. I 1600-år var pest, kopper og tyfus de verste farsottene. 1651 var et redselsår, det året døde i Andebu over 100 mennesker, eller ca. 1/9 av bygdas befolkning, antagelig av kopper. Særlig ille herjet koppene på 1700-tallet, men denne sykdommen fikk man bukt med da koppevaksinasjonen ble innført først i 1800-åra. Til gjengjeld fikk man i forrige århundre særlig koleraen og tuberkulosen å stri med. Noen mener at tuberkulosens store utbredelse den gang skyldtes overgangen fra åpne ildsteder til ovn, som sammen med tett tillukkede vinduer ga dårlig ventilasjon.

Fødselshyppigheten var stor, 6, 8 og 10 barn var ganske vanlig, men ofte døde halvparten og flere som spebarn, særlig i husmannsfamiliene. Dødsårsaken var nok ofte dårlig og for liten ernæring. I de harde nødsårene 1807—14 oversteg antallet døde mangen gang antallet fødte. Fødselstallet holdt seg høyt også utover i 1800-åra, og nå sank etter hvert også spebarndødeligheten. Folks helse ble stadig bedre, takket være medisinens landevinninger og vel ikke minst — potetene, som nok mangen gang berget fattigfolks liv. Folketallet vokste derfor nå raskere enn før (se tabellen ovenfor i avsnittet Folketall).

Den betydelige økning i trelasteksporten i siste fjerdedel av 1700-tallet og fram til 1807 førte til økt virksomhet i ei skogsbygd som Andebu. Etter et avbrekk i krigsåra 1807—14 og etterkrigsåra (1815—ca. 1825) kom det fra 1830 og utover nytt økonomisk oppsving. Skogsdrift og trelasthandel var fortsatt en viktig næringsvei. Etter hvert kom det nye metoder i jordbruket (vekselbruk, nye plogtyper, drenering, senere kunstgjødsel, grasfrø m. v.), som skapte økt produktivitet. I 1860- og 70-åra ble det opprettet meierier og ysterier, som stimulerte fedriften og ga bøndene nye faste inntekter. Viktige milepeler var opprettelsen av Andebu Sparebank (1863) og av Andebu Landboforening (1867). Disse institusjoners historie er gitt i særskilte publikasjoner. * Bjarne Hoff, Andebu Sparebank 1863—1963, Tønsberg 1963. — Ragnar Berg, "Fra Landboforening til Bondelag, Larvik 1967. Omtrent samtidig begynte landhandelen å formidle en strøm av varer fra byene til bygdene.

Det stigende befolkningsoverskudd på bygdene, sammen med innføringen av nye arbeidsbesparende landbruksmaskiner i siste halvdel av 1800-tallet, gjorde at også mange Andebu-sokninger måtte flytte ut for å skaffe seg livsunderhold.

Ikke så få dro til byer som Tønsberg og Sandefjord, hvor de slo seg ned som håndverkere eller som verfts- og industriarbeidere, og atskillige utvandret til Amerika, det nye «frihetens land» med de enorme muligheter. Endel gjorde det godt derover og ble der eller kom tilbake med oppsparte midler, men noen gikk det nok også galt med.

For å kunne følge med i utviklingen ble det nødvendig med større opplysning. Alt i 1740-åra kom de første tilløp til folkeskoler. Kunnskapsnivået steg langsomt, men sikkert, bygda fikk etter hvert bedre og flere lærere, og i siste halvdel av 1800-tallet ble omgangsskolene avløst av faste skoler. Sterke religiøse og nasjonale strømninger, avholdsbevegelsen og de frilynte ungdomslagene gjorde også meget for å heve det alminnelige kulturnivå.

Den sterke økonomiske utviklingen i forrige århundres siste halvdel hadde nok hatt tilbakeslag rundt 1860 og i slutten av 1870-åra, men alt i alt var det økonomiske liv stadig i sterk vekst. Unionsoppløsningen i 1905 virket sporende til ny innsats, og framgangen fortsatte fram til Første verdenskrig. Under krigen brakte handelsflåten vår store pengemidler til landet, og stat, kommuner og også endel private fikk betydelige beløp til disposisjon. Men samtidig steg prisene sterkt, og mangelen på varer førte til at store deler av folket levde under ytterst vanskelige forhold. En uhyggelig epidemi, «spanskesyken», i åra 1917—18, rev også i Andebu mange bort i deres beste alder.

Staten og kommunene satte i disse åra i sving viktige tiltak, både slike som selve krigssituasjonen hadde nødvendiggjort, således nydyrkning og kontroll med provianteringen, men også store nyanlegg, som f. eks. kraftverk til utbygging av elektrisitetsforsyningen.

Også i Andebu var det under og like etter Første verdenskrig at bygda fikk sitt elektrisitetsverk og ble forsynt med elektrisk lys og kraft, en begivenhet av epokegjørende betydning. Etter utbyggingen ble riktignok bygda sittende med verkets gjeld på oppimot 1 million kroner — et stort beløp dengang —, som voldte bekymring i atskillige år etterpå. (Om elektrisitetsverket, se ellers Ragnar Bergs bok «Andebu Elverk 1920—1570», Horten 1971.)

I 1921 kom et alminnelig økonomisk sammenbrudd, med sterkt prisfall. De bønder som i den foregående inflasjonsperiode hadde overtatt gårder til høy pris og i den anledning lånt penger til høy rente, skulle nå betale renter og avdrag på gjelden med langt «hardere» kroner. Mange kom i økonomiske vanskeligheter og måtte gå fra gårdene. Dette ble særlig markert etter 1928, da krona ble gullfestet til pari verdi. Åra 1930—34 ble en virkelig krisetid. Det ble nå for mange enda vanskeligere å greie renter og avdrag, tvangsauksjoner hørte til dagens orden, og ikke bare i byene, men også i ei bygd som Andebu var det atskillig arbeidsløshet, som ble forsøkt avhjulpet med dårlig betalt «nødsarbeide». En bevegelse som «Bygdefolkets Krisehjelp» hadde en tid atskillig vind i seilene. Et lyspunkt den gang, både i Andebu og i de andre bygdene i søndre Vestfold var hvalfangsten, som i en årrekke ga mange bygdefolk et god betalt, om enn slitsomt og ufjelgt arbeid. Og nå som før hadde handelsflåten en god del mannskaper fra Andebu.

Siste halvdel av 1930-åra var preget av langsom økonomisk bedring. Men det skulle ikke vare lenge. Høsten 1939 brøt den Annen verdenskrig ut.

Krig og tysk invasjon Hjemmestyrkene (Milorg) i Andebu

Av Trygve Bakkeland.


Opptakten.

Med tanke på et mulig krigsutbrudd var det på forhånd utarbeidet evakueringsplaner for befolkningen i byene Tønsberg og Sandefjord. Så å si i hvert hus var det planlagt å ta imot folk som ville flytte ut fra disse byene ved eventuelle krigshandlinger. Såvidt en vet, var det ikke fra det offentlige gjort henvendelser eller gitt pålegg til forretningsdrivende om spesielle innkjøp av matvarer, bensin, olje el.l.

I skytterlaga ble det drevet med instruksjon i våpenbruk. Kommunen bevilget også litt penger til dette. Interessen for instruksjon og øvelser var stor hele tiden fram til 9. april. Siste øvelse i Andebu skytterlag var lørdag før invasjonen, 6. april 1940. Fra høsten 1939 var det mange soldater fra Andebu på nøytralitetsvakt. De fleste var ved Oslofjordens befestninger (Håøya, Bolærne, Rauer o. a.). Også fra I.R.3 (infanteriet) ble mange innkalt sist i mars 1940 og sendt på nøytralitetsvakt til Kristiansand S. og omliggende steder (Kjevik flyplass og Gimlemoen).

Gjennom sykepleieforeningene, andre humanitære foreninger og ungdomslagene var det tiltak i gang med strikking og annet hjelpearbeid for bl. a. soldater på nøytralitetsvakt. Det ble også samlet inn eller sydd opp forskjellig utstyr for å ha i beredskap på eventuelle sykestuer eller som en førstehjelp i tilfelle krig.

Da krigen mellom stormaktene begynte i 1939, ble nok alle oppskaket. De fleste trodde likevel at Norge ville kunne holde seg nøytralt og unngå å komme med i krigen. Folk ble også oppskaket av Sovjets overfall på Finland og var engstelige for hva som kunne komme fra den kanten. Det var nok endel hvalfangere her fra bygda og fra Vestfold ellers som ikke reiste på hvalfangst den høsten på grunn av krigssituasjonen.

Aprildagene 1940.

Gjennom radiomeldingene 8. april forsto folk at situasjonen var spent og at det var fare for at også Norge kunne bli trukket inn i krigen. Den engelske mineutleggingen bestyrket dette, likeså meldingen om senkingen av «Rio de Janeiro» utenfor sørlandskysten.

Mange hørte meldingene i radio om den tyske invasjonen tidlig om morgenen 9. april. De første bilene med folk som evakuerte fra Tønsberg, Sandefjord og delvis Horten, kom tidlig om morgenen til bygda. Evakueringsnemndene kom i sving og rettledet og plasserte folk rundt omkring. I dagens løp kom det hundrevis av evakuerte fra byene, og bygdefolket ble da delvis opptatt med innkvarteringen og forsyningen til dem. Noen panikk eller run på bank og butikker var det ikke.

De som hørte oppfordringen i radio 9. april om å møte til krigstjeneste, dro til sine mobiliseringsplasser. De som skulle møte ved Oslofjordens befestninger hørte rykter om at disse alt skulle være tatt av tyskerne (hvilket bare delvis var riktig), og endel av de soldater som var på vakt der var kommet seg unna og kom hjem. Soldater som ifølge krigstjenestekortet skulle møte etter nærmere ordre, gjorde henvendelse til lensmannen og fikk beskjed om å melde seg ved sin avdeling hvis det var mulig å komme i kontakt med den. Mobiliseringsordre var altså sendt ut gjennom radio, men det ble forvirring blant folk på grunn av Quislings melding over Oslokringkasteren. «Ordre fra Regimentet» om å sende ut og slå opp plakater med mobiliseringsordre ble ikke gitt til lensmannen før utpå ettermiddagen den 9. april. De fleste mobiliseringspliktige var nok da allerede reist til sine mobiliseringssteder på grunnlag av ordren gitt i radio og aviser. Såvidt vites var det ingen i bygda som prøvde å hindre mobiliseringen, men enkelte unnlot nok å etterkomme ordren, delvis fordi de mente at de ikke ville kunne komme fram til mobiliseringsstedet. De som hørte Quislings taler i radio 9. april fordømte denne «forræderen».

Det forekom ikke krigshandlinger av noe slag i Andebu, og det var ingen tyskere å se i bygda de første dagene etter invasjonen. Endel flyaktivitet var det, men ingen luftkamper, bombing el. lign. Snart kom ordren om innlevering av Krag-Jørgensengeværer (militære våpen). Da de fleste av disse var kjøpt gjennom skytterorganisasjonene, trodde folk at lister over geværene fantes hos tyskerne og nazistene. Derfor ble de fleste geværene innlevert, men noen tok sjansen på å beholde våpnene og gjemte dem godt bort.

Den 12. april holdt formannskapet møte. Til dette møtet var også lensmann Bakkeland innkalt, likeså formannen i forsyningsnemnda, Nils Møyland, og nestformannen, Kr. Sommerstad. Her ble det besluttet å innkjøpe 100 sekker salt (7500 kg), 200 sekker hvetemel (20 000 kg), 50 sekker rugmel (5000 kg) og 50 sekker sukker (5000 kg), til en verdi av tils. 14—15 000 kr.

På formannskapets møte 29. april ble besluttet at kommunen skulle kjøpe inn olje og brensel til traktorer og fordele det til eierne. Møtet ble holdt sammen med jordstyret, forsyningsnemnda, landbrukslaget og arbeidsorganisasjonen. Møtet behandlet bl. a. landbrukslagets skriv av 24. april om arbeide for produksjon av matnyttige vekster.

Forholdene i distriktene og byene heromkring ble nokså snart «noenlunde normale» igjen. Folk som var blitt evakuert hit reiste etter hvert tilbake, og det ble foreløpig ingen spesiell varemangel.

Etter en tid kom også endel av de soldater som hadde vært ute på vakt da invasjonen begynte, tilbake igjen. Men flere av de soldater som var ute var blitt tatt av tyskerne og satt som fanger utover våren og sommeren. Det ble gjennom jordstyret og lensmannen gjort henvendelse til tyskerne om å frigi fangene, så de kunne komme hjem til sine gårder og arbeide for produksjon av matnyttige vekster. Utpå sommeren ble da også disse løslatt og kom hjem.

Aksel Sparre gjorde tjeneste ombord på panserskipet «Norge» og var den eneste her fra bygda som falt under krigshandlingene 9. april. Men i løpet av krigen var det mange av bygdas folk som mistet livet i marinen og handelsflåten. Vakre minnesmerker over krigens ofre er etter krigen reist på Andebu, Høyjord og Kodal kirkegårder.

Hjemmestyrkene (Milorg) i Andebu (153/2) under okkupasjonen 1940—45.

Etter det jeg har fått opplyst, var daværende bestyrer ved Hjemmet for Døve, Eystein Bonnevie-Svendsen, den første i Andebu som kom i kontakt med motstandsbevegelsens organisasjon i Vestfold. En gang i 1941 kontaktet han meg om å bli med i organisasjonen. Sammen med Odd Gallis og Arne Skjelland som jeg hadde kontaktet, ga han litt orientering om motstandsbevegelsen. Han kjente også til at det hadde vært arrestasjoner og opprulling av organisasjonen noen steder. Vi skulle få nærmere beskjed fra ham om det videre arbeid og hva vi skulle gjøre. Det gikk imidlertid lang tid uten at det ble noe fart i arbeidet.


Minnesmerke over krigens ofre, Andebu kirkegård. Fot. Stig Anfinsen.

Våren 1943 fikk jeg innkallelse til et instruksjonskurs. Det skulle være ved Åletjønnhytta (i nordenden) en lørdagskveld i mai 1943. Turen ble kamuflert som en fisketur sammen med Odd Gallis og Tidemand Hillestad. Instruktøren het «Olaf» (dekknavn). Vi hadde jo også dekknavn, og stikkord var oppgitt, så vi skulle være sikre på å være de rette og treffe rette vedkommende. Det ble vist fram våpen som da var ukjente for oss, nemlig «Tommygun» og «Stengun». Det ble også undervist litt i geriljataktikk m. v. Dessuten fikk vi litt innføring i oppbyggingen av organisasjonen på stedet, nemlig område, tropper og lag med ledere og jegere. Det var jo et kurs bare over en natt, og det var ikke så mye vi kunne få ut av det, men vi skulle da sammen arbeide med verving av folk i bygda. Odd Gallis har gitt følgende skildring av denne vår første «fisketur»:

«Det var om kvelden den 22. mai 1943. Tre av oss hadde tidligere på dagen fått ordre av en kurer om å møte på et nærmere oppgitt sted, og vi var på vei mot de store skoger i vestre Andebu. Vi hadde med oss fiskestang og skreppe, så ingen kunne være i tvil om at det var såkalt «matauk» vi skulle ut på. Det begynte å bli tussmørkt da vi kom fram til Åletjern. Vi satte syklene våre i en stall der og gikk bort til vannkanten for å gjøre i stand fiskeredskapen. Etter planen skulle det komme en mann og hente oss i en pram, og løsenet var «Er det deg, Ulf?» Mens vi stod der og ventet, kom det en gutt slepende på en tandemsykkel som han satte fra seg i et skur, og så kom han bort til oss og spurte om vi hadde sett noe til prammen. At han kom samtidig med oss og spurte så forsiktig, fikk oss til å tro at han var ute i samme ærend, men det viste seg siden at det ikke var tilfelle. Vi svarte heldigvis at vi ikke kjente til noen pram og ga oss til å fiske.

Vi ventet en stund, men det kom ingen for å hente oss, og vi bestemte oss da for å avansere forsiktig nordover langs vannkanten.

Det var en sjelden vakker vårnatt, mild og lys med fullmåne, og det var mange folk ute med fiskestang og kaffekjele så vi måtte ta det med ro og slenge snøret uti både her og der, enda det ikke var napp å få. Klokken kunne vel være elleve da vi endelig kom fram til den store jakthytta hvor våpenøvelsene skulle foregå. De instruktørene som holdt til der, var offisielt byfolk som brukte endel av sin ferie til vedhogst, det var jo så alminnelig i krigsårene. Det var lite sannsynlig at uvedkommende skulle ha fått snusen i hva som egentlig foregikk der, men etter den affæren med prammen var vi litt mistenksomme og ruslet derfor rundt litt på plassen utenfor. Det varte ikke lenge før det kom ut en kar som vi kjente og vi ble med inn. Stua lå i mørke, bare varmen fra peisen kastet et flakkende skjær over de unge menn som satt der inne. Noen av dem var instruktører, de øvrige var kommet for å lære.

Vi håndhilste og presenterte oss ved våre dekknavn. Sjefinstruktøren «Olaf» var en praktfull type av en frihetskjemper. Han ønsket oss velkommen med en liten tale, og innprentet oss forsiktighet framfor alt. I vårt daglige arbeide måtte vi opptre så nøytralt og passivt som mulig, ikke drive nyhetsspredning eller risikere å komme i klørne på Gestapo for bagateller; vårt arbeid var for viktig og for farlig til det, og vi kunne dra så uhyggelig mange andre med oss i elendigheten hvis noe skulle hende. Løsmunnethet var det verste og helt utilgivelig. Slike folk måtte fjernes, «stampes ned i ei blautmyr», nåja, kanskje ikke akkurat det, men «det hendte så mange ulykker». — Han gjorde en pause. — Vi satt tause og så på varmen i peisen, en av oss gikk bort og ordnet forsiktig med vedkubbene, en annen tente en sigarett, og duften av «heimavla» drev gjennom rommet.

«Olaf» fortsatte, men nå var det geriljakrigen han snakket om, og her var han riktig i sitt ess. Vi skal aldri glemme den temperamentsfulle skildring han ga av denne krigføringens mange finesser og muligheter. Han virket som et helt lite kompani alene der han gikk fram og tilbake og demonstrerte hvordan vi skulle styrte fram, kaste håndgranater, hive oss ned og opp igjen, strø rundt oss med kuler fra våre stenguns og forsvinne før fienden fikk sukk for seg. Vi fikk også greie på hvordan vi med 100 % sikkerhet kunne slå revolveren ut av hånden på en mann, ja selv når vi gikk med hendene i været og revolveren i ryggen. Dette var noe vi likte, men vi ble mer skeptiske da vi litt etter ble instruert i den såkalte «silent killing» som går ut på å drepe en vakt bakfra, lydløst og effektivt ved hjelp av en lang tynn dolk og et hurtig armtak rundt halsen. Vi innvendte at vi trodde vi ikke kunne greie det, og han måtte jo være enig i at det var en fillejobb, i hvert fall første gangen. Vi smilte skjevt ved tanken på snikmord, og fikk fyr på en ny «heimavla».

Etter en liten pause ble vi vist inn i et sideværelse hvor en Stengun ble pakket ut og stilt på bordet foran oss. Vi sperret øynene opp. Riktignok var vi skyttere og vant til å håndtere våpen, og noen hver av oss hadde jo en hagle eller til og med en Krag liggende gjemt i stubbloftsfyllen hjemme, men dette ble likevel noe annet. Dette var jo et engelsk automatvåpen som var smuglet inn i landet i krigstid. Det var i hvertfall med underlige følelser vi etter tur fikk ta fra hverandre og sette sammen igjen våpenet, andektige og glade fordi vi fikk være med på dette. Vi gjennomgikk også en Tommygun, et elegant våpen mere beregnet på skarpskyting. Mens vi drev som best med øvelser i ladegrep og magasinfylling, hørte vi et dunk i veggen bak oss. Det ble svært stille i rommet i løpet av utrolig kort tid, og litt etter hørte vi en stemme utenfor. Heldigvis var det bare vakthavende instruktør som ville gjøre oss oppmerksom på at det manglet en rute i vinduet, så vi måtte være forsiktige. Vi stoppet en tomsekk i åpningen og dro ned gardinet igjen. «Olaf» halte nå fram en lang, tung gjenstand som ble pakket ut og stilt opp. Vi måpte av beundring. Det var intet mindre enn en Bren-gun, verdens beste maskingevær, som sto foran oss. Det var riktig en opplevelse å få ligge bak et slikt våpen, øve seg i de forskjellige armstillinger, prøve sikter og avtrekksmekanisme og la det blanke løp bevege seg truende til begge sider.

Vi forsto bedre enn før at det snart kunne bli alvor, men samtidig følte vi oss på en måte tryggere ved tanken på at vi skulle få bruke disse glimrende våpen.

Tiden gikk, vi måtte hjem samme natt, så vi gikk straks over til neste post på programmet: sprengstoff. Dette var atskillig tyngre kost, men vi fikk da med oss det meste. Og veldig interessant var det, for her fikk vi se alt det vi hadde hørt eller lest om: detonerende lunte, forladninger, plastic, trekkutløsere, tidsinnstilte blyanter osv. Den beryktede Mills håndgranat så svært uskyldig ut, den lignet akkurat et sjokolade-egg med sine rutete, brunlakkerte sider. Vi veiet den prøvende i hånden og øvet oss på de beste kastestillinger.»

Etter å ha vært på dette første «kurs» begynte vi å drøfte hvem vi skulle få med fra de forskjellige kanter av bygda. E. Bonnevie-Svendsen var den som hadde kontakt oppover, og vi andre ble en «stab» i området. Det var Tidemand Hillestad, Odd Gallis, Arne Skjelland, Leif Kolkinn og Trygve Bakkeland. Senere ble Johan Christiansen, Nøklegård, og Hjalmar Andersen, Gravdal, med. Johan Christiansen hadde også direkte kontakter med ledelsen oppover.

Vi forsøkte å finne fram til folk som vi mente var egnet som ledere og lag-førere o. 1. Det var ikke vanskelig å finne pålitelige folk, for det var så å si bare «jøssinger» i bygda. Likevel var det jo forskjellige hensyn vi måtte ta. Vi kontaktet i første omgang ikke så mange, da vi jo ikke hadde våpen eller utstyr. Dessuten mente vi det var best å gå stille fram, se tiden an og vente på mer informasjon fra ledelsen. Vi mente også at det var av stor betydning at ikke noen utenom de organiserte motstandsfolk hadde kjennskap til at det fantes en «organisert» motstandsbevegelse mot NS og tyskerne. Det ble vesentlig i hovedsognet vi konsentrerte oss om å få folk. Vi sorterte under avsnitt 1531 Tønsberg, og vårt område fikk nr. 153/2. I Kodal var det folk som var kommet i kontakt med avsnittsledelsen i Sandefjord (A.154) og ble vervet der. Det var også noen fra Høyjord som hadde fått kontakt med A.154, men visstnok på et litt senere tidspunkt. Sist på krigen, 1944 og 45, ble det vervet folk i Høyjord, og Sverre Bøen ble troppsjef for folkene der.

Som alt nevnt arbeidet vi svært forsiktig. Vi hørte jo stadig rykter, og når det ble snakk om organisasjoner, var vi alltid på vakt for å være helt sikre på at det bare var folk en var helt trygg på som vi kunne få med oss. Radioapparatene var beslaglagt tidlig på krigen, men noen var gjemt unna og ble flittig brukt for å lytte på nytt fra London.

I nyhetene fra London, av rykter som gikk og fra nyhetene, i de sensurerte aviser som kom ut, hørte vi om motstandsfolk som var skutt og om organisasjoner som var blitt rullet opp. Grunnen var ofte angivere og spionasje fra folk som ga seg ut for å være «gode nordmenn». Alt dette gjorde at vi mente det var riktig å gå forsiktig fram for ikke å utsette oss selv og dem vi fikk med oss for unødig risiko.

Såvidt jeg vet var det bare E. Bonnevie-Svendsen som hadde kontakt med ledelsen oppover, og enkelte ganger hadde han noe å meddele oss om organisasjonen. Han var blitt tildelt litt utstyr (ikke våpen). Leif Kolkinn skulle være forsyningssjef og hadde fått noe av dette av Bonnevie-Svendsen til oppbevaring. Ved juletider 1943 måtte Bonnevie-Svendsen rømme til Sverige, da ledelsen hadde funnet at han var i søkelyset og kunne risikere å bli arrestert. Han sa fra til Leif Kolkinn at han reiste og ba ham overta ledelsen her i området. Leif Kolkinn fikk så kontakt oppover. Først på året 1944 (antagelig 4. februar) sammenkalte Leif Kolkinn til et møte hjemme hos seg, hvor bl. a. Odd Gallis, Tidemand Hillestad og jeg var med. Til stede var også to mann fra avsnittet, nemlig Helge Jørgensen, Tønsberg, og Arne Brekke, Slagen. Vi ble da orientert om arbeidet og bedt om å fortsette å bygge opp hjemmestyrkene i området.

I løpet av dagen den 16. mars 1944 fikk vi høre at det var stor tysker-rassia i Tønsberg og bygdene omkring, med arrestasjon av motstandsfolk. Fru Bonnevie-Svendsen sendte en av hushjelpene på Hjemmet for Døve til meg for å gi beskjed om at tyskerne var der for å arrestere E. Bonnevie-Svendsen. Jeg ble bedt om å forsøke å gi skogbestyrer Ragnar Thorstad beskjed om at tyskerne også var ute etter ham. Jeg forsøkte å kontakte Ragnar Thorstad, men traff hans sønn Sigurd og forsto at tyskerne forlengst var kommet til Einarsrød og at Ragnar Thorstad var arrestert. Også sønnen Sigurd ble arrestert og transportert bort samme dagen. Et par skogsarbeidere ble likeledes tatt, men løslatt etter noen dager.

Jeg kjente dengang ikke til at Ragnar Thorstad hadde kontakt med ledelsen i Vestfold, men det viste det seg at han hadde hatt, og han hadde sørget for å skjule en del av et våpenslipp som var kommet høsten 1943.

Det ble en dyster og nervøs stemning i distriktet etter hvert som en fikk høre at en del av ledelsen i Vestfold var arrestert. En var redd at noen av disse kunne «sprekke» under tortur — som vi visste de ble utsatt for — og kunne komme til å oppgi navn på folk som var med i motstandsbevegelsen. Johan Christiansen, Nøklegård, hadde direkte kontakt med avsnittledelsen. Han var også bl. a. kurer for distriktssjefen i D 15, Josef Haraldsen. Johan Christiansen (med dekknavnet «Hauken») hadde fått i oppdrag å finne ut hvor det våpenlageret var gjemt som Ragnar Thorstad hadde tatt hånd om. Han kom i kontakt med Hans Lakskjønn, som hadde hjulpet til med å gjemme det i en fjellhule i skogen nord for Dalsroa turisthytte. Dette lageret måtte flyttes fordi Thorstad kunne risikere å «sprekke» under forhør og tortur. Johan Christiansen, Harald Skjelland, Holt og jeg syklet til Dalsroa en natt i april 1944 og fant hulen hvor våpenlageret var gjemt. Det var isete og glatt vei. Vi tok våpnene i striesekker, hengte en på hver side over sykkelstanga og trillet over til Stein og Steinsdammen og mot Nøklegård. Der hadde Johan Christiansen funnet en hule hvor vi så gjemte våpenlageret igjen. Vi måtte gjøre to turer med to sekker på syklene våre hver gang. Det ble lyse morgen før vi var ferdig. På hjemveien møtte vi folk som dro til sine arbeidssteder, men det var nok ingen som skjønte hva slags oppdrag vi hadde værte ute i om natta.

Virkningene av rassiaen 16. mars 1944 førte også til at noen av dem som hadde vært i kontakt med de arresterte måtte gå i dekning. Det var Johan Christiansen, Leif Kolkinn og Nils Hynne. De reiste til Oslo, hvor de oppholdt seg en tid; Johan og Nils i Greta Molanders leilighet, Leif hos Arne Gallis. Johan og Leif kom etter en tid tilbake til Andebu, men lå fortsatt i dekning om nettene utover våren og sommeren. Nils Hynne kom over til Sverige. Han kom med i de norske styrkene der og vendte tilbake etter frigjøringen i 1945.

Da Leif Kolkinn, som hadde fungert som områdesjef, måtte gå i dekning, ble ledelsen overtatt av Trygve Bakkeland (med dekknavn «Tolf»). Hjalmar Andersen, Gravdal, ble kontaktmann, da det var lettvint og lite oppsiktsvekkende om forskjellige kontaktmenn kom innom hos ham i forretningen hos Kr. Flaatten. På forsommeren 1944 ble områdesjefen «Tolf» bedt om å kontakte den nye av-snittsjefen i A.153, «Antonsen» (Axel Thv. Marthinsen). Avsnittsjefen ba om at arbeidet i området måtte fortsette og at det måtte bli foretatt verving av flest mulig pålitelige folk i området. Det hersket endel skepsis og nervøsitet i området på grunn av at vi mente enkelte i ledelsen måtte ha vært uforsiktige, og at det var grunnen til rassiaen og opprullingen. Vi hadde hørt at det ved verving av folk var gått for åpenlyst fram og snakket for åpent om organisasjonen, og vi var engstelige for at kanskje flere måtte gå i dekning eller rømme over til Sverige.

Den nye avsnittsjefen var enig i at det måtte utvises forsiktighet, så ikke de som var og ble vervet i området ble utsatt for unødig risiko på grunn av rykter m. v. — utenom den risiko som en jo måtte ta ved å være med i en illegal motstandsbevegelse.

Etter dette møtet ble da områdestaben enig om å fortsette på samme forsiktige måte, og vi hadde meget god kontakt med avsnittsjefen. Utover sommeren og høsten 1944 ble det flere og flere folk som «lå på skauen». Disse fikk områdets folk og avsnittet en god del kontakt med, og avsnittsjefen lå selv i dekning fra sommeren 1944 til frigjøringa. Utover høsten og vinteren ble det flere instruksjonskurs i våpenbruk og sprengningstjeneste, bl. a. av instruktører som hadde vært i England. Instruksjonen ble holdt i hytter på forskjellige steder. Bl. a. brukte vi hytta til Åsmund Tolsrød ved Vegger, på Nøklegård hos Alfhild Skaug og flere andre. Utover høsten 1944 og vinteren 1945 var det mange av områdets folk som fikk opplæring i våpenbruk og sprengningstjeneste.

Avsnittsjefen og «skau»-guttene tok mot «slipp», og folkene i området her var med og fraktet det fram til forskjellige steder. Ved juletider 1944 var flere av folkene her i området møtt opp ved vestre Langevann i Andebu. De gikk til Grinisetra i Lardal, hentet materiellet der og bar det fram til Langevann, hvor det så ble tatt hånd om av avsnittets folk.

En dag i julen 1944 hadde avsnittsjefen og «skau»-guttene tatt mot et slipp vest for Lågen. Under mottakinga av slippet hadde den hytta som guttene hadde oppholdt seg i, brent ned på en eller annen måte. Etterat de hadde fått slippet i sikkerhet, måtte de komme seg vekk, da de var redde for at folk fra Gestapo i Larvik skulle komme til stedet og ta dem. Folk her fra området hadde fått beskjed om å møte ved vestre Langevann en kveld for å gå til Rennesik for å hente våpen som da skulle komme dit. Vi skulle frakte det fram til Nøklegård eller Stein forat det derfra kunne bli sendt videre til områdene omkring Tønsberg.

På grunn av det som var inntruffet med hytta som brant ned, kom det ingen beskjed og den avtale som var satt ble overskredet. Langt på kvelden fant vi at vi måtte dimittere folkene, men Johan Christiansen, Odd Gallis og Trygve Bakkeland ble igjen. Vi hadde hester og sleder (vedbrigger) som vi skulle kjøre fra Langevann og fram til bilvei. Vi tre ble da enige om å gå over Langevann, mot Bjørkedalen og Rennesik, for om mulig å få kontakt med avsnittsjefen og folkene hans. Det var måneskinn og fint, kaldt vær. Da vi var kommet bortover vannet, oppdaget vi noen skygger i skogkanten inne ved land. Vi stanset og tenkte at det kanskje var Gestapo som hadde fått snusen i slippet og nå var på vei. Vi ble enige om å fortsette uanfektet videre. Plutselig stormer det flere mann ut på isen og roper «hands up», og vi så at de hadde våpen (maskinpistoler). Da de snakket norsk, tenkte vi at det i verste fall kunne være hirdmenn og NS-folk. Vi stanset igjen, og da folkene kom nærmere, skjønte vi at det var avsnittsjefen med sine folk som kom, og de trodde naturligvis det samme som vi — at det var «fiender» de møtte. De fortalte da at de av sikkerhetshensyn hadde forlatt slippstedet og tatt seg fram til hytta ved Langevann. Vi planla nå å hente våpnene en kveld senere, når det ble klart om vi hadde noe å frykte av tyskerne. Det ble ingen rassia, våpnene ble hentet og brakt fram til bilvei og transportert videre til andre områder av «skau»-gutter og avsnittets folk. Vi fikk ingen våpen fra noen av disse slipp i vårt område, men til gjengjeld fikk vi et helt slipp fullstendig uventet og uberegnet. Dette slippet fikk vi berget. På den måten ble det våpen til alle her, og vi delte også med området i Ramnes.

Etter opplysninger som vi har fått etter frigjøringa, var det meningen at det slippet som vi fikk her en natt vinteren 1945, skulle vært sluppet et sted i Østfold. Flygerne hadde ikke fått kontakt med mottakerne og snudde. De valgte så å slippe det et annet sted, og valget falt altså på Andebu. Det kunne vært skrevet mye om dette slippet og Milorg's arbeide med å få det i sikkerhet, men jeg skal her bare nevne en del av detaljene. At slippet ble berget, var nok delvis flaks og hell, og så det forhold at det så å si ikke var NS-folk i bygda. De som først oppdaget containerne, fikk også varslet folk som hadde kontakt og var med i hjemmestyrkene. Allerede kvelden og natta etterat slippet var kommet, var arbeidet med innsamlingen av containere i full gang. I alt var mellom 15 og 20 containere sluppet på strekningen fra den sydvestre enden av Stålerødvannet, gjennom Haugbergskogene og helt opp til Storemyr (Hotvedt) i Andebu. Det var temmelig stor snø den vinteren. Heldigvis var det i Haugbergskogen kjørevei nokså langt sydover, for det ble hugget og drevet fram mye ved fra skogene i den tiden. Henrik og Kristen Haugberg hadde sett endel av containerne som hang i fallskjermene oppe i tretopper. Den første natta var mange av Milorg-karene i arbeide med skikjelker og andre kjelker og fikk trukket endel containere fram til skogsveien. I dagslyset neste dag var det så folk ute og lette og fant flere containere. Selve oppsamlingen og slepingen fram til skogsveien måtte foregå om nettene. Det var omkring fullmånetider, enten sist i januar eller sist i februar 1945. Slippene kom alltid i 14-dagers perioden før og etter fullmåne. Etter at de containerne vi hadde funnet var slept fram til skogsveien, ble alt sammen ei natt kjørt med hester over i Lerskallskogen, hvor det var laget en provisorisk «bunker». Kjøringen måtte jo foregå midt på natta, forat en ikke skulle risikere å møte folk etter hovedveien fra Haugberg til Lerskall. Vi hadde speidere ute på ski, og straks den første hesten med full-lastet vedbrigg begynte å kjøre nedover fra Haugberg, ble det meldt at det kom en mann på spark ved Berg. Hesten ble stoppet, og speiderne «skygget» mannen, som fortsatte forbi Haugberg-veiskillet. Vi måtte nå se tiden litt an før vi startet opp igjen. Men etter en tids venting var alt klart, og de 4—5 hestene fikk kjørt lassene fram til bunkeren i Lerskallskogen.

Vi kan vel også si at det var flaks at det ikke ble slått alarm den natta da slippet kom. Samme kvelden og natta forberedte nemlig tyskerne med en forholdsvis stor styrke en rassia i Aulesjord- og Høyjord-skogene, hvor Milorg-folkene hadde vært. Tyskerne lå om natta i bivuakk på Høyjord, og det var tyske vakter på alle telefonsentralene. Det satt to tyske vakter på Bråvoll sentral, som ligger bare noen hundre meter fra Stålerød-vannet, hvor den første containeren var sluppet. Flyet gikk så lavt og laget så mye bråk at mange folk i bygda trodde det var et fly som var falt ned. Men heldigvis for oss hadde ikke tyskerne reagert på det eller satt i gang noen undersøkelser om natta eller neste dag.

Da vårt område nå hadde fått så mye våpen, ammunisjon og sprengstoff, ble det i samråd med avsnittsjefen (som nå hadde tatt dekknavnet «Brå») og området i Ramnes bestemt at de skulle få endel av dette, for de hadde ikke noe. Containerne ble nå tømt og sammen med fallskjermene dratt på kjelke til Ståle-rødvannet og dumpet der. Endel våpen ble fordelt blant folkene i området, og noe ble flyttet til en ny bunker, en fjellhule i skogen hos Odd Gallis på Berg. Resten ble så kjørt til Skatvedt og derfra båret over til Langevann i Ramnes, hvor Milorg-karene der ble fornøyd over å få noe å gjøre med.

Containerne og fallskjermene ble dumpet for å skjule alle spor. Folkene fikk også ordre om ikke å ta noe av de fine silkefallskjermene, men det var noen som ikke kunne la være å unne seg gleden ved å kunne gi sin kone eller kjæreste stoff til en ny kjole. Dette holdt på å gå galt et sted hvor en kjole var under arbeide, og så kom tyskere og hirdfolk på rassia. Men silkestoffet ble stukket unna i siste øyeblikk, så det gikk bra.

Området i Andebu hadde nå 3 tropper. Det ble også tatt kontakt med folk i Høyjord, og Sverre Bøen fikk en tropp der som også ble knyttet til området. Alle de som var med hadde fått våpen av forskjellig slag fordelt på troppene, med maskingeværet Brengun, LeeEnfield-rifler, U.S.-karabiner og Stengun, og også Colt pistol cal. 11.25. Vi hadde ammunisjon til våpnene og dessuten en god del sprengstoff. Det ble fortsatt med instruksjon i våpenbruk og bruk av sprengstoff. Noen foretok også prøveskyting med våpnene på steder hvor vi regnet med at det var små muligheter for at folk skulle høre oss.

På ettervinteren, antagelig i «slipp-perioden» siste halvdel av mars, kom det til A.153 to våpenslipp ved Merkedammen i Vivestad, og i «slipp-perioden» i april tok avsnittet i tett tåke mot et slipp ved Gjelsås i Arnadal. Ved et av slippene ved Merkedammen hadde vårt område fått beskjed om å være med å få slippet unna når det var kommet. Vi hadde ordre om å lytte på «særmelding fra London» i radioen. Dersom meldingen «Kjøttkaker smaker godt» kom kl. 6.30, så måtte et bestemt antall mann få beskjed om å ta seg fram til Merkedammen om kvelden og være der når flyet kom og hjelpe til å frakte (bære) våpen og ammunisjon ned mot veien ved Valmestad i Vivestad. Meldingen i radio kom. Folkene fikk beskjed om å møte og tok seg fram til fots og på sykkel. Flyet kom og containere dalte ned på vannet og myra ved Merkedammen. Alt ble samlet sammen, pakket ut, fordelt på folkene, båret ned til vei, transportert videre og fordelt til Milorg-folk i de forskjellige områder. Syklingen hjem langs Vivestadlinna til Gravdal foregikk så langt på morgenen at enkelte folk var oppe og i arbeide, eller på vei til arbeidet, og sto og måpte og glante på den forholdsvis store «sykkelpatruljen» som for etter veien så tidlig.

Ut over ettervinteren ble det nå etter hvert klart at tyskerne hadde tapt krigen, og aktiviteten i motstandsbevegelsen ble mere og mere intens. En søndag, eller kanskje det var i påskehelgen, i april 1945 hadde distriktsjefen i D 15 innkalt til et møte på hytta «Vinkjelleren» ved Ambjørnrød. Der møtte avsnittsjefen og områdesjefene i Nøtterøy, Tønsberg, Sem/Slagen, Ramnes/Våle og Andebu. Vi fikk der direktiver fra Hjemmefrontledelsen om hvordan en skulle forholde seg til de forskjellige tenkte muligheter ved krigens slutt i Norge — enten det nå ble kamp, den brente jords taktikk eller at tyskerne gikk med på å overgi seg. Da avsnitt og områder hadde planer klare for de objekter og oppgaver de skulle løse i de forskjellige situasjoner, ble det nå bestemt at mannskapene skulle bli orientert og være i beredskap til enhver tid.

Etter dette møtet og fram til frigjøringsdagene var det så å si daglig kontakt med område, avsnitt og distrikt. Meldinger kom nå også skriftlig, men med ordre om tilintetgjørelse etter at innholdet var lest og formidlet til områdets folk. Denne ordre ble lojalt fulgt, og det er derfor umulig å kunne gjengi noe av alle de viktige detaljer som i den tiden ble gitt fra ledelsen til områdets stab og endel andre i området.

Lørdag 5. mai 1945 hadde avsnittsjefen innkalt områdesjefene til et møte i Ramnes. Da var krigsavslutningen (freden) til å ta og føle på. Vi fikk de siste instrukser, drøftet de forskjellige alternativer vi måtte regne med, og mannskapene måtte være i «full beredskap». Samme dag hadde den tidligere lensmann, O. Bakkeland, som var blitt avsatt i 1942, fått innkallelse til å møte i Sandefjord hos den nye politimester som skulle tiltre ved krigens slutt, advokat Løken, og fylkesmann G. Dahl i Vestfold. Lensmannen hadde fått beskjed om at han skulle overta sin stilling igjen straks det var klart at krigen var slutt. Han var da blitt pålagt i første rekke å foreta arrestasjon av de ledende NS-folk, og eventuelle hirdfolk og angivere i bygda. Lensmannen var tilbudt hjelp fra politiet i Sandefjord og Milorg-folk derfra. Han drøftet saken med områdesjefen, og da Milorg i området i Andebu hadde ca. 100 mann, som var utstyrt med våpen og ammunisjon, var det en selvfølge at denne oppgave skulle bli løst av bygdas egne folk. Milorg i området hadde lista klar over folk som skulle tas i forvaring, og planer om detaljer ble gjennomgått og drøftet av lensmannen og Milorg-staben.

På det nevnte møte i Ramnes 5. mai fikk vårt område i oppdrag å få rigget opp en radiosender og mottager hos områdesjefen. Vi var så heldige å ha en telegrafist (styrmann) med blant våre Milorg-folk, nemlig Ole Hotvedt på Gjermundrød. Han kom hjem til områdesjefen på Lerskall mandag morgen 7. mai, rigget opp stasjonen og satt ved apparatet hele dagen. Kl. 15 hørte han nyhetene fra Sverige og der ble det sagt at tyskerne i Norge hadde kapitulert betingelsesløst. Han kom gledesstrålende og fortalte dette og sa: «Nå er det fred, nå er det fred!» Meldingen ble kort etter bekreftet fra London, og snart så vi at flagget gikk til topps hos Odd Gallis, som også hadde radio. Det var også bestemt et instruksjonskurs og arbeidsmøte hos områdesjefen denne dag kl. 19. Der møtte de uttatte mannskaper og instruktører fra ledelsen (avsnitt/«skau»-gutter). Flere hadde da hørt meldingen om at tyskerne hadde kapitulert, og kurset ble avblåst. Kontakt ble tatt med avsnittsledelsen. Alle mannskaper skulle gis beskjed om å være i beredskap og klare til mobilisering etter nærmere ordre fra ledelsen. Alle hadde fått et armbind som bevis på at vi sto under militær kommando.

Ved 4—5-tiden om morgenen tirsdag den 8. mai 1945 kom Johan Christiansen og purret meg. Han hadde en skriftlig beskjed fra distriktsjefen Josef Haraldsen til avsnittsjefen Axel Thv. Marthinsen, men kjente ikke til sistnevntes oppholdssted. Johan Christiansen («Hauken») hadde da i løpet av natta hatt en tur fram og tilbake fra Nøklegård og til et sted vestenfor Lågen hvor distriktssjefen var og fått et brev som måtte leveres til avsnittsjefen. Da jeg visste om avsnittsjefens kommandoplass, overtok jeg kurerposten og syklet til Barkåker hvor avsnittsjefen var. Det var mobiliseringsordren som da kom. Jeg fikk denne, dro tilbake til Andebu og fikk i løpet av formiddagen sendt melding til alle mann i området om å holde seg klare til etter nærmere ordre å møte på sine mobiliseringsplasser rundt i området.

Om kvelden 8. mai var alle Milorg-folk i området mobilisert og møtte på sine mobiliseringsplasser rundt i bygda. Kommandoplass for områdesjefen ble opprettet hos Odd Gallis på Berg. Der var det direkte telefonlinje til Andebu sentral, mens områdesjefens telefon gikk over Bråvoll sentral, og det var mere tungvint. Foruten områdesjefen var Johan Christiansen og Hjalmar Andersen på kommandoplassen. Ca. kl. 23 om kvelden kom også lensmann Bakkeland til kommandoplassen. Han hadde da fra politimesteren i Sandefjord fått ordre om å arrestere alle NS-folk, hirdfolk m. fl., nemlig «lensmann», «ordfører» og andre som var oppgitt å ha vært aktive for «den nye tids virksomhet».

I løpet av natta ble de Milorg-folka som kunne skaffe transportmidler (lastebiler som dengang ble drevet med «trekull» og «knott»), stilt til disposisjon for å reise rundt og samle opp dem som skulle arresteres. Under ledelse av lensmannen og Milorg-ledelsen begynte arrestasjonene ved 5-tiden om morgenen. De arresterte personer, ca. 20 stykker i alt, ble foreløpig anbrakt i «Håskenhytta» på Øvre Moland. Arrestasjonene ble unnagjort i løpet av formiddagen, og alt forløp uten ulykker eller voldshandlinger av noe slag. Det ble sørget for underbringelse og vakthold. De mannlige arrestantene ble senere overført til Berg arbeidsleir i Sem, og de kvinnelige ble etter et par dagers opphold sendt til speiderhuset i Sandefjord.

Ved Lakskjønn var det en leir med russiske krigsfanger. De tyske offiserene holdt til på Dalsroa turisthytte. Den 12. mai kom en tysk personbil kjørende inn på Milorg's kommandoplass på Berg med det hvite parlamentærflagg vaiende foran på bilen. Tre tyske offiserer kom inn for å forhandle om overgivelse av fangeleiren i Dalsroa. Offiserene ble mottatt av Hjalmar Andersen. Etter en kort samtale reiste Odd Gallis sammen med de tyske offiserer til Dalsroa for å inspisere fangeleiren. Om dette forteller Odd Gallis:

«Ved inngangen til leiren kom det til en episode. De russiske fangene hadde sine egne tillitsmenn, og den ene av dem håndhilste på de tyske forhandlere, mens den andre som stod der, en lyshåret, flott kar, nektet blankt å hilse. «Å, nå da! Du kan da vel hilse på meg!» sa den tyske kaptein og rakte på ny hånden fram. Men russeren ville fortsatt ikke hilse, han strammet seg enda mer opp og stirret rett framfor seg med et stolt og vel også noe hatefullt blikk. Tyskeren måtte gi seg, han lot hånden falle og gikk videre.

Etter å ha inspisert leiren dro vi opp til Dalsroa turisthytte, hvor selve overgivelsen skulle finne sted. Turisthytta hadde vært okkupert av tyskere som ledet fangeleiren. Også her inntraff en episode som kunne ha fått alvorlige følger. I peisestua, hvor vi oppholdt oss, hang det på veggen et stort kart over Sentral-Europa. En av de russiske tillitsmenn som deltok i forhandlingene, gikk bort til kartet, og med en rask håndbevegelse rev han ut det meste av Tyskland på kartet «Deutschland kaputt!» sa han og krøllet papirstykket sammen. Ved et merkelig tilfelle satt tyskerne alle med ryggen til og så ikke det som foregikk.

En sivilkledt tysker som deltok i forhandlingene, var forskrekket over at leiren nå skulle ledes av fangenes egne tillitsmenn. «Det går aldri,» sa han, «fangene kommer til å terrorisere bygda. De kommer til å plyndre og herje og voldta.» Jeg svarte at vi trodde sikkert det ville gå bra, og tilføyet at Milorgs folk jo fortsatt var til stede og kunne gripe inn, hvis det ble nødvendig. Men tyskeren bare rystet på hodet.

Det oppsto ingen vanskeligheter, de russiske fangene oppførte seg utmerket og var meget takknemlig for den kontakt de fikk med folk rundt om i bygda. Mange lovet å skrive når de kom hjem til Russland, men det er visst ikke kommet et eneste brev fra dem hit til Andebu. Hvor ble det av de russiske krigsfanger? Dette er en av de store uløste gåter etter den annen verdenskrig. Får vi noensinne vite løsningen?»

Krigsfangearbeidsbataljon 204 1. kompani. 12. mai 1945.

Forhandlinger om overgivelse. Ang. Krigsfangeleir Andebu-Dalsroa.

1. kompani av krigsfangebataljon 204 overgav idag til Hjemmefronten i Andebu: Hele krigsfangeleiren med alt tilbehør, såsom Vaktbarakke (for tyske mannskaper) Forvaltningsbarakke (skriverum, kammer, verktøyrum og spesialrum) 6 beboelsesbarakker Håndverksbarakkene for snekker, skredder og skomaker (1 symaskin og verktøy) Kjøkken med 2 kjeler og tilbehør Vaskebarakke Sykestue med fullt utstyrt medisinskap (medisiner, forbindingssaker og instrumenter) Forpleiningsrum med løpende forpleining og forråd til 12. juni 45 2 Radioapparater, derav 1 med 5 høittalere Kartotek for 147 krigsfanger inklusive 1 krigsfange på norsk sykehus i Tønsberg, dertil 1 fortegnelse over de 147 krigsfanger.

Bemerkninger: For krigsfange 390 02, som befinner sig på norsk sykehus i Tønsberg, vedlegges et bevis.

Bilag: 1 navnefortegnelse over krigsfangene 1 bevis for krigsfange 390 02

Leiren ble overgitt og overtatt i god tilstand.

Riktig:

overgitt: Uhlig (sign.) leirchef

overtatt: Odd Gallis (sign.) troppsfører, stedfortreder for Områdechefen for den Norske Hjemmefront i Andebu.

Uleselig underskrift (sign.) kaptein og kompanichef

Alle Milorg-folkene var i beredskap og delvis på sine mobiliseringsplasser noen dager i den nokså hektiske tiden etter frigjøringa. Etter hvert begynte det å bli ordnede forhold, og Milorg's oppgave var nå egentlig slutt. 17. mai kunne igjen feires, og det største barne- og folketog som noengang har vært i Andebu, gikk fra kirken til Solhaug. Lærer Solberg, som hadde vært blant de arresterte lærere som ble sendt til Kirkenes under krigen, holdt 17. mai-talen og fortalte bl. a. om sitt Kirkenes-opphold i 1942.

Etterat kong Haakon VII var kommet hjem, var Milorg fra hele landet samlet i Oslo. Også vi fra Andebu var med og defilerte for Kongen. Alle Milorg-folkene fra de forskjellige distrikter i landet gikk i samlet tropp fra Grønlands torg og forbi Slottet, hvor kongefamilien sto på balkongen og hilste oss. Utpå sommeren ble alle Milorg-folkene her i området dimittert, og de militære effekter og det materiell vi hadde fått ble levert inn.

Landet vårt var fritt igjen etter fem års pinefull undertrykkelse. Også vår bygd hadde fått føle fremmedåket på kroppen, og folket der hadde gjort seg klar til om nødvendig å kjempe mot det med våpen i hånd. Heldigvis ble det ikke påkrevd.

Nå lå nye, store oppgaver og ventet. Landet og bygda skulle bygges opp igjen. Dette lyktes også ved helhjertet innsats.

Den annen verdenskrig danner en naturlig skillelinje. Fram til ca. 1940 besto i Andebu enda mye av det gamle livsmønster. Etter krigen følger på mange måter en helt ny tid. Det er traktorenes, skurtreskernes, sentralskolenes og de planlagte boligfelters epoke. Men dette er vår egen tid, og dens historie kan bare våre etterkommere skrive