Grete Kjærås

Fra Andebu bygdebok (2019)
Hopp til: navigasjon, søk

Her er en oppsummering av mine innlegg fra det jeg opplevde i min barndom og ungdom.

Jeg har fått mange fine tilbakemeldinger og tusen takk. Her er alt som jeg minnes. Gården jeg bodde på het Struten. En gammel gård med hus bygd på 1700-1800 tallet. I den eldste delen oppe på loftet var det trenagler i gulvet, og jeg kan huske at blyvinduene ble bytta. Framhuset var blitt forandra og restaurert flere ganger i åras løp. Driftsbygningen blei restaurert i 1943-1944 og bryggerhuset så sent som i 1980. Gården var på ca. 70 dekar (mål) dyrka mark og ca. 900 dekar skog. Vi hadde fem kuer, to hester, to griser og 20-30 høner pluss noen kalver, to hunder og ei katte eller to. Vi hadde navn på jordlapper og steder i skogen. Når det blei nevnt med navn, visste vi hvor det var. Skal nevne noen: Vestre Rønningænne, Trangæ, Lauvåsmyr, Moa, Spaen, Kongen, Klokker`n, Sjæauleet, Barlind, Den brænte åsen, Jordene hadde også sine navn; Kaldåker`n, Langåker`n, Kjonetraet, Venna, Setua, På åppsjæ veien, På nærsjæ veie, Skulten, Myra og ikke å forglemme Rønningæne og Kælveløkka. Der var beite for dyra og jordbær knattene. Vi kunne finne opptil en liter villjordbær på ei kveldsstund. Det var godt med sukker og fløte på. En gang jeg plukka jordbær var jeg uheldig. Jeg ramla og fikk et stort kutt på ankelen. Vi måtte til doktor`n om kvelden og jeg fikk fire klyper for å holde sårkantene sammen.


Onning

Så fort snøen hadde gått og det var tørka opp, begynte ”plauen”. Først var det slodding. To hester foran og at par store steiner oppe på slodden, som besto av et par – tre tjukke trestykker med skokler foran. Skokler var to trestykker som var festa i selen til hesten og satt fast på slodden. Den operasjonen blei satt i gang for å slette pløgsla. Etter sloddinga var det gjødselspredning. Vi kjørte med støytekjerra fra dynga utenfor fjøs- eller stallveggen. Der var det et hull med dør, hvor gjødselen ble kastet ut hele vinteren. Dette hullet blei kalt for gluggen. Så var det å bruke greipen og spre gjødsla utover jorda. Det var tungt arbeid. Litt kunstgjødsel blei også brukt. Da ble ei bøtte fylt og hengt i en sele over skuldrene. Så var det bare å gå og kaste det ut med hendene. Etterpå var det harving. Et par ganger blei det harva og etterpå en omgang med rulleharva. Det var en trommel med pigger på. Dette for å slå i stykker leireklumper. Både harv og rulleharv blei dratt av to hester. Kornet blei også sådd fra bøtte, men det var før min tid. Vi hadde såmaskiner. Kornet blei fylt i ei stor kasse med føtter eller labber som gikk ned i jorda. Hesten dro dette. Til slutt var det konking. En stor tretrommel blei dratt av hesten. Så var det bare å håpe på passe vær. Litt regn og litt varme. Poteter skulle vi også ha i jorda. Vi hadde en sort som het Rikters Jubel. Ute i åkeren laga vi renner med hestehakka, la potetene i renna og kjørte jord over dem. Hestene var traktoren vår. Når ”plauen” var over, skulle alle garder repareres - for at dyra skulle komme ut på beite. Pappa og bestefar dro til skogs med hammer, øks, sag, kramper og spiker. De gikk rundt hele eiendommen for å se etter at alt var tett. Litt av en jobb. Snart var det luking av kålrabi og poteter. Dette måtte gjøres før ”høyna” begynte. Den starta ved St.Hans tider. Da var grasset langt nok og timoteien blomstra. Når bestefar en dag kom med slåmaskinkniven og ljåen, var det bare å stille seg opp ved slipesteinen. Det var vi ungene som dro den, og det var en treg jobb. Mange rare tanker for gjennom hodet på en jentunge da. Fikk så god tid til å tenke. Ja, ja- han blir vel ferdig til det er mørkt….. Slåmaskinen blei smørt og gjort i stand. Så en kveld var tida inne til å begynne med høyna. Det ble slått om kvelden da hadde kleggen roa seg. Kleggen var ei plage for hestene. Du veit kanskje ikke hva en klegg er? Jo, det er et innsekt som helst legger egg på dyr. Den stikker også. Dette var så ubehagelig for dyra, at de blei urolige. Vi kunne få kjøpt kleggolje. Noe svart, seigt oljelignende greier som luktet pyton. Dette blei hatt på hestene for å skremme bort kleggen. Pappa slo med maskinen og bestefar slo hakkeslått med ljåen på alle de stedene maskinen ikke kom til. Dagen etter var det til å hesje. Pappa staura og hang opp ståtråd. Så var det å henge det opp. Jeg husker vi fikk slepe- rive. Hesten dro den, men det var ikke bare bare og få grasstustene fra hverandre og opp på hesja-tråden. Der hang grasset ei veke eller to ettersom hvor god tørk det var. Hvis det tegna til godvær, blei grasset tørka på bakken. Var været godt så var det tørka etter fire–fem dager. Da jeg var jentunge kjørte vi høy mest med hest og høyslede. Men etter hvert kom det traktor og høysvans. Dette letta arbeidet, men det var tungt å få høyet opp i laet når det begynte å bli fullt. Når høyet var i hus, var tida inne for å ligge i laet. Det var alltid spennende. Vi fant gamle tepper og gravde oss ei grop i høyet og der lå vi. Det var mange spennende lyder, og masse som klødde. Og så var det så mørkt….. En gang var det styr. Jeger, harebikkja, ramla ned på langs veggen på låven. Der lå den og peip og var redd. Heldigvis hadde den halsbånd på. Bestefar fant en lang krok og fikk tak i halsbåndet og dro den opp. Jeg veit ikke hvem som var mest glad- Jeger eller meg? Da høyet var i hus, var det vinterveden sin tur. Kålrabi og poteters skulle lukes igjen. Det skulle masse ved til, for det ble ikke brukt strøm- eller oljeoppvarming den gangen. Vi hadde 500 watt fast strøm. Hvis vi brukte mer, så blunka” vippa- lyset”. 500 w var ikke mye, men så var det jo bare til lys. Nå var tiden inne for å ta ferie. August var den roligste måneden.


Innhøsting

Når september kom, begynte innhøstinga. Først var det kornet som skulle i hus. Vi begynte med å rydde (meije) en vei rundt kornåkeren så ikke kornet ble kjørt ned. Det foregikk på den måten at en slo med ljå imens en bandt kornbånd. Dette for at slåmaskinen skulle komme fram uten å kjøre ned kornet. På slåmaskinen ble det montert et ekstra sete. Der satt den som skulle ”legge av” ved en liten lem som kornet la seg på.. Den som satt på setet la små hauger av kornet rundt åkeren. Så var det bare å sette i gang å binde kornband. Etter en dag eller to med denne gymnastikken blei en temmelig stiv morgenen etter. Vi kalte det for skulbroka. Men det var ikke bestandig det lot seg gjøre å bruke maskin. Hvis det hadde vært mye regn, så la kornet seg ned. ”Legde” kalte vi det. Kornet lå flatt nedpå, vått og ekkelt, og det med mange små, krypende mus innimellom. Det var som regel bestefar og jeg som hadde jobben og slåss med legda. En dag hadde vi vært på jordet hele formiddagen. Det skulle smake godt med middag. Mens vi satt der og spiste, ropte bestefar på meg. Jeg gikk ut, og der sto han med buksa nede på knærne og sa på sin stillferdige måte: ” Du må se hva jeg har i bukse!” Jeg titta etter, og der lå det ei død mus bakpå rompa hans. Du kan tro vi hadde moro av det i lang tid etterpå. En dag vi tok opp åker, ropte mamma høyt: ”Åh, en ørm !”. Den lå i haugen hun skulle binde kornbånd av. ”Nå går jeg him og kokær kaffi”, sa ho og rusla temmelig slapp etter sjokket. Etter kaffepausen, ”økta”, var vi i gang igjen. Mamma, sparka godt i haugen før hun tok i den, men jammen lå ørmen der i en ny hau. Da gikk mamma hjem og ville ikke mer på jordet den dagen. Jeg husker vi fikk selvbinder. Da blei kornet skjært og bindi i en operasjon. Siden kom skurtresker, og da blei det mye lettere. Kornet kom ferdig i sekker. Bare å kjøre sekkene i hus. Før skurtreskeren kom måtte kornet hesjes. Når kornet var hesja eller hengt på staur, var det bare å vente på godværet. ”Bjønn skal ha tørka mosen sin, så vi får pent vær”, sa bestefar bestandig når det så dårlig ut med godværet. Det ordna seg som regel. Kornet blei tørt, og vi kjørte det inn og la det på ”hjellen”- loftet på låven. Ute i oktober, når potetene og kålrabien var i hus, og pløyinga var ferdig, treska vi kornet. Jeg kan så vidt huske at vi brukte treskemaskin. Da blei kornet slått av aksa. En trommel gikk rundt inne i ei kasse hvor vi putta kornbandet. Kornet måtte etterpå renses i en kastemaskin. En trommel med skovler på, som lagde luft når vi dro rundt. Agnene blåste ut og kornet rant ned i ei renne. Etter hvert fikk vi treskeverk, og da blei det gjort i en operasjon hele prosessen. Halmen blei lagra, og brukt til kufor utover vinteren. Tresking var et ekkelt arbeid. For det første var det bestandig fryktelig kaldt, og så støva det noe forferdelig. Vi blei som regel forkjøla etter den jobben.


Ferie og fritid

Når vi var ferdig med høyna, reiste mamma og pappa på ferie. Den sommer`n jeg skulle begynne i tredje klasse, var de ved Femundsjøen sammen med Flaatten og Elise. Det var et søskenpar som de var mye sammen med. Tante Magnhild og tante Gudrun skulle stelle dyra og passe Liv og meg. Men uhellet var ute. Jeg var oppe i morelltreet og brakk armen. Armen sto i bue ved håndleddet. Tantene fikk tak i en med bil, og det bar inn på sykehuset i Tønsberg. Tante Magnhild måtte dra hjem igjen. Lille meg i den skumle, store verden. Det var ingen spøk. Redd var jeg, vondt hadde jeg og sulten var jeg og. Jeg hadde ikke spist siden morgenen, men turde ikke spørre eller klage. Jeg var redd de hadde glemt meg, men ved fem-seks tiden på ettermiddagen kom de og sa de skulle ta bilde av armen min. Det gjorde fryktelig vondt når jeg skulle bevege den brukne armen. Så bar det videre på operasjonsstua. De bare la ei maske over ansiktet mitt og ba meg om å telle. Jeg telte og telte og endelig sovna jeg. Da jeg våkna på kvelden var jeg både tørst og sulten, men fikk ingen ting. Har tenkt på det mange ganger seinere. Tenk å behandle folk på den måten. Hadde de enda forklart meg litt. Jeg kunne jo fått varige men. Men sånn var det bare den gangen. En unge var bare en pakke. Jeg var på sykehuset en gang seinere også. Det var sommeren 1951. Var på ”Sletta”-idrettsbanen. Sprang etter ballen, snubla og dermed var det gjort. Fikk stabla meg hjem på sykkelen og dagen etter inn på sykehuset og fikk gå-gips på. Jeg bytta gips tre ganger på seks uker fordi jeg slet den ut. Jeg var av den aktive sorten, så den holdt ikke. ”Sletta” må jeg forteller litt om. Det var en såkalt gressbane men den var grusomt sølete når det hadde regna. Vi så ut som griser. Vi skifta i skauen og vaska oss i bekken. Skulle vi på do så gikk vi bak en busk. Jeg kasta håndball i mange år. Begynte som målmann, da jeg var 12 år, men jeg spilte der det trengtes. Kunne visst brukes over alt. Det var ikke så alvorlig som nå. Trena et par kvelder i uke. Foruten håndball var friidrett gøy. Jeg kasta kule og diskos, hoppa høyde og lengde og sprang 60 og 100meter. Jeg ble kretsmester en gang. Da hadde jeg gipsa bein. Ikke de helt store lengdene, men 30 meter i diskos ble det vel. Andebu stilte med stafettlag i NM en gang. Det foregikk i Tønsberg. Vi ble nummer seks av sju lag. Vi var i alle fall med. Ikke alle har deltatt i NM. Ja, det var tider. Trena når vi hadde tid. Veldig lite organisert, men masse moro. Etter en tur på Sletta var jeg grundig sulten. Pappa kjøpte havrenøtter i sekker den gangen. Det skulle mye til for ei sulten jente. De voksne lo av meg og sa jeg fikk bruke separatorspannet (15 liter) å spise av. Så lange ferieturer blei det ikke. Det var ikke så mange som hadde bil. Ei venninne og jeg sykla til Strømstad en gang. Vi lå i telt og hadde mat med oss. Det jeg husker best fra hele turen var at vi i Sverige fikk kjøpt bananer og appelsinmarmelade. Det var ikke å få tak i her i Norge. To somre fikk vi låne en hytte av bestefaren til en venninne. Vi var tre jenter som var der ei veke. Vi måtte sykle fra Sandefjord og hjem en gang, fordi vi skulle til presten. Litt av en tur, to og ei halv mil hver vei.


Kuslipp

Når gresset var langt nok, skulle dyra ut. Det var litt av et sirkus. Kuene gikk det greit med for de hadde vært ute før og visste at piggtråd stakk. De hoppa og spratt litt, men roa seg fort ned. Det var verre med kalvene, som ikke hadde vært ute før. Pappa og jeg hadde den jobben. De fikk grime og tau på, og så måtte vi holde dem ei stund. Men en vår var Liv blitt så stor at hun skulle få holde en kalv. ”nå må du inte slæpp`n- fær da flyr`n på gaè rn” formante Pappa. Liv sto stolt og holdt kalven, men plutselig tok kalven en tur og Liv datt på rompa. Hun satt og holdt i tauet og kalven dro. Den rompa var ikke mye god etter den turen. Liv satt forsiktig i lang tid etterpå.


Skogsdrift

Når høstarbeidet var ferdig og det skulle helst ha frosset til, begynte skogsarbeidet. Sagene blei fila og øksene slipt. Det var tungt arbeid å sage ned trær, kviste og kappe. Når snøen lå meterhøy, blei det mye måking for å komme ned til rota i tillegg. Men snøen var også til nytte. Da den kom blei tømmeret kjørt ned til bilveien med hest. Det blei kalt å lunne. Stokkene blei rulla opp på sleden, som var to lave, kraftige kjelker med meier. Tømmeret blei så bundet sammen med kraftige kjelker med meier. Tømmeret blei så bundet sammen med kraftig reip. Disse to blei kalt bukk og geit. Det er mange stivtæla hestetømmer som har hengt over kjøkkenovnen for å tine. Det var ikke bare tømmer som måtte tine. Det var votter, bukser, støvler som også fikk plass ved ovnen. Lukta blei temmelig stram på kjøkkenet etter ei stund. Støvlene fikk en omgang med beksem-smørning om kvelden. Noe seige, svarte og feite greier. Det for at støvlene skulle holde seg mjuke og noenlunde tette. Ved blei det også hogd. Alt med sag og øks. Etter hvert kom motorsag og traktor med vinsj og lesseapparat. Dette letta arbeidet, men det blei desto farligere.

Fisking

Hvis det var en ledig ettermiddag om sommeren og været var fint, kom bestefar og lurte på om vi skulle gå til Langevann. Dette var et vann som lå en halv times gange opp i skogen, og vi var heldig så fikk vi noen små tryter(abbor). En fiskebolleboks med ståltrådhank var markboksen vår. Bestefar hadde litt kald kaffe på ei flaske med kork som var vanskelig å få opp igjen. Jeg ei likedan flaske med saftvann og noen skiver med hjembakt brød med prim på, alt i et matpapir. Vi fant fiskestenger som hang på skjulveggen og rusla oppover. Rundt Langevann var det myrlendt og vått, så vi måtte tråkke forsiktig for ikke å plumpe. Ja, vi hadde mange fine turer med fiskestanga bestefar og jeg. St. hans aften kom det flere, og vi tente bål og kokte kaffe. Mamma hadde vafler med og vi koste oss til langt på natt. Det var spennende å gå gjennom den mørke skogen hjem igjen. Vi gikk forbi et gammelt revehi og det var litt skummelt.


Jakt

Når høsten kom var Pappa og Bestefar på jakt når de hadde tid. Vi hadde bestandig to bikkjer,- ei harabikkje og ei elgbikkje. Pappa var den ivrigste harajegeren. Jeg husker Bestefar brakk beinet en gang. Han skulle gå over den frosne pløgsla. Han gikk på en haralos. Det var ikke få harer som hang på gangveggen i åras løp. Bestefar var sammen med fire-fem andre på elgjakt. Kvelden den siste dagen i jakten hadde de skutt ei elg oppe på Bustingen. Bustingen er en temmelig høy ås uten vei – bare en sti. Hesten blei sela på, ikke vår hest for den var redd elg. Vi måtte til naboen for å låne hest. Jeg tror de brukte en slede for å dra elgen ned fra åsen. Denne ekspedisjonen fikk jeg være med på. Litt av en opplevelse for en jentunge.


Bryggerhuset

En dag i første halvdel av juni var det vask av bryggerhuset. Alt ut- og full vask av tak og vegger. Gulvet var tungt å skrubbe. Breie, ubehandla bord, grove og rue. Men temmelig slitte etter mange års skuring og bruk. Fint blei det når alt var vaska og skrubba. Hver lørdag var det gulvvask. Vi sopa resten av uka. Vi bodde i bryggerhuset til vi var ferdig med høstarbeidet.


Brønnen

Midt på gårdsplassen hadde vi åpen brønn. Den var spennende. Den kunne vel være en 20-25 kvadratmeter stor. Skikkelig leirbunn og med masse firfirsler og svarte igler i. Om sommeren var vannet lunkent. Vi brukte av det når vi skrubba bryggerhusgulvet. Dyra pleide å drikke i brønnen. Hestene vassa uti med selene på. Det var visst godt å avkjøle seg etter hardt arbeid ute på jordet. Vi fiska firfirsler. Fant en passe lang kjepp, bandt en hyssing med knute på og kasta uti. De beit villig på. Sinkbalja til mamma sto klart på land, og oppi der havna firfirslene. Når vi var ferdig for dagen tømte vi dem uti igjen. Tenk hvor glade de var når høsten kom og de fikk fred. Men det var jo litt farlig også. Pappa fortalte at han datt uti en gang. Han var bare fem år. Det første han gjorde da han kom opp, var å legge kortstokken han hadde i lomma, på steinene for å tørke korta. Mamma har sagt mange ganger at hvis hun hadde fått fem øre for hver gang hun hadde ropt ”pass deg for brønnen!” – så hadde hun vært rik.


Vann

Vi hadde ikke innlagt vann før 1950. Da blei det gravd en brønn oppe i skauen, og gravd ned vannledning med hand ca. 300-400 meter. Det var stor glede da vi kunne skru på krana. Før den tid blei alt vannet bært inn og ut, sommer som vinter. Det var å hugge hull i isen om vinteren og lure bøtta ned og bære den inn. Vannveien var tung i snøføyka- ca- 300 meter. I uthuset hadde vi innlagt vann fra brønnen ute på gårdplassen. Etter hvert blei det bora etter vann rett utenfor husveggen.

Strøm

Vi hadde ikke elektrisk ovn før 1947. Før den tid var det å tenne opp i ovnen bare kaffekjelen skulle varmes. En søndag om vinteren skulle vi ha torskerogn til middag. Boksen var bånntæla, så Mamma satte den inn i steikovnen. Plutselig sa det pang! Boksen hadde eksplodert. Ovnsdøra opp og torskerogn over hele kjøkkenet. Det blei hull i steikovnen etter den smellen. Middagen blei visst forsinka den søndagen, for hele kjøkkenet måtte vaskes.


Skolegang

Jeg var heldig og vokste opp på en gård med to foreldre, bestefar og hans andre kone rundt meg. Hansine (døde i 1950). Noen av mine var der bestandig. Det var litt av en forandring da jeg begynte på skolen. Etter sju år i beskytta miljø skulle jeg ut i den store verden. Dette var under krigen i 1944 og det var ikke lett å få tak i det man hadde bruk for. Jeg fikk anvisning på sykkel fordi jeg hadde så lang skolevei. Sykkelen blei innkjøpt, men den var for stor. En måtte ta hva man fikk. Jeg rakk ikke ned til pedalene når jeg satt på setet, så Pappa var hos smeden og fikk laga en bøyle så setet kunne flyttes ned. Jeg var ikke så lite kry da jeg sykla på skolen med ny sykkel. Vinteren var verre, to kilometer gårdsvei som ikke var brøyta om morgenen da jeg gikk. Da var det bare og spenne på seg skiene og ut i snøføyka. Det var noen vintre på 1940-tallet som var harde. Masse snø og bitende kaldt. 25-30 minusgrader var ikke uvanlig. I dag hadde vel foreldrene blitt anmeldt for barnemishandling. De tre første åra gikk jeg på Møyland småskole. I første klasse var vi 10 stykker. I andre klasse gikk vi sammen med tredje klasse. Da var vi noen og tyve. Frøken het Kitty Kjærås og var streng, men rettferdig. Det var ikke like lett bestandig å holde orden og lære oss gangetabellen og salmevers. Men orden var det. Vi måtte sitte som lys på pultene våre. Grammatikk hadde vi også. En time vi skulle ha om egennavn opplevde vi noe som satt latteren i gang. Ei bikkje som het Freia var ofte på besøk ved skolen. Hunden lå inne i timen og lekte med oss i friminuttene. En gutt kunne ikke finne på noen egennavn og frøken prøvde å hjelpe han. Hun sa; ”Ei som er her i timene og vi får aldri fred for henne. ” Frøken” sa gutten i dypeste alvor. Da brøt latteren ut. Ellers var det alltid ro i klassen. Frøken holdt streng disiplin. I fjerde klasse begynte vi på Gulli og dit var det langt. Når vi gikk snarveien over skauen brukte vi en time på ski. Om sommeren når vi sykla var det sju-åtte kilometer. Heldigvis var vi på skolen bare tre dager fra ni til halv tre. Sommeren etter sjuende klasse gikk vi hos presten en gang i uken fra mai til september. Vi gikk og ”leste” kalte vi det. Og leste gjorde vi virkelig. Salmevers, stykker fra Bibelen, bud og artikler skulle vi kunne utenat. En søndag i september var det konfirmasjon. Jentene skulle ha sid, hvit kjole og guttene mørkeblå dresse. På kirkegulvet blei vi hørt i det vi hadde lært. Det var bare å stå og ramse opp så godt vi kunne. Det var mange nervøse konfirmanter på gulvet og mange nervøse foreldre på benkene. Gavene til konfirmasjonen besto mest av smykker til jentene. Ring, armbånd, halsbånd og ei pyntenål. Kanskje et par hansker og litt penger. Jeg fikk kr. 350,-. Det var akkurat nok til en ny sykkel. DBS med ballongdekk og gir – lav – og høygir. Guttene fikk mest penger. Etter konfirmasjonen var det helst å få seg en jobb. Bare noen få begynte i middelskolen. Da måtte de til Tønsberg der de gikk tre eller to år – og videre tre år på gymnaset eller Handelsgym. Et halvår på handelsskolen var populært. Da kunne en få seg kontorjobb med 350 til 400 kroner i måneden. Guttene fikk seg gjerne en jobb på et verksted, ei sag eller var med en snekker. De fikk en tre-fire kroner timen. Eller de reiste til sjøs. Hvalfangst var det mest alminnelige. De reiste i september-oktober og var ute til april-mai. En førstereisgutt tjente ca. 4000 kroner på en sesong. Det var stor stas når guttene kom hjem om våren. De var populære hos oss jentene. De hadde litt mer penger enn de andre og var kanskje den lykkelige eier av en bil.


Krigen

Jeg kan ikke huske krigen brøt ut. Men jeg husker pappa pakka radioen ned i en eske og leverte den hos lensmannen. Ingen fikk ha radio under krigen. Ingen skulle få høre nyheter fra England. Det blei nok gjemt noen på loft og i kjeller – i uthus og fjøs – hvor noe lurte seg til å lytte. En del små aviser blei også trykt og delt ut – for så å bli gjemt bort så godt det lot seg gjøre. Det hendte det var husundersøkelse. En gjeng tyskere og norske nazister som hadde tatt tyskernes parti gikk fra hus til hus og gikk gjennom alt for å finne noe ulovlig. Noe jeg husker godt var når mamma fikk fallskjermstoff. Engelskmennene slapp ned våpen i fallskjerm. Hjemmefronten, en del spreke mannfolk fra bygda, fikk beskjed om dette og leita seg fram til slippet og fordelte våpnene. Hjemmefronten dreiv med sabotasje, derfor våpen. Alt dette måtte foregå i største hemmelighet, for det var tyskere og nazister overalt. Fallskjermstoffet blei det sydd klær av. Under krigen og helt fram til 1950-1951 var det rasjonering på nesten alt. Vi fikk utdelt kort hvor det var merker på hvor mye vi fikk kjøpt i uka. Det var ikke nok å ha penger hvis en ikke hadde merker. Men det blei handla en del med merker. De som ikke røykte eller brukte sprit, solgte merkene på svartebørsen eller bytta til seg noe. Vi som bodde på gård var heldige for vi hadde jo det meste av maten. En del blei vi pålagt å levere til tyskerne, men vi hadde alltid melk, egg, kjøtt, mel poteter og grønnsaker. Vi mangla aldri mat, men det var ingen overflod. Fram fra loft og kjellere blei det funnet gamle klær, som blei spretta fra hverandre, vaska, pressa og sydd om så godt de kunne. Foran på støvlene satte de beslag for å spare tuppene. Bestefar hadde tobakksplanter. Disse blei sådd inne tidlig om våren, og satt ut når jorda var varm nok. Utpå sommeren blei det høsta og tørka. Så blei bladene lagt i ei kasse og dynka med en svart saus av noe som jeg ikke veit hva var. Oppå dette blei det lagt press. Stilken blei kutta fint opp og putta i pipa. Etter ei viss tid i press var det klart til bruk. Det blei skjært i tynne skiver og tørka litt. Det lukta ikke noe særlig godt når de røykte det. Men det så ut som de koste seg med det. De kunne også sende tobakksplantene til fabrikk og få ferdig tobakk eller sigaretter. Men det kosta jo penger. Bensin var ikke å få kjøpt, så de som hadde bil måtte installere noe de kalte generator. En beholder ble montert bak på bilen. I denne blei det fyra med små trebiter- helst av or. Hvordan dette virka, veit ikke jeg, men bilen humpa og gikk. De måtte riktig nok stoppe iblant og stake nedi beholderen med knott. 17.mai fikk vi ikke feire under krigen. Jeg bodde avsides, så hos oss kom ungene i nabolaget for å feire 17.mai. I sykkelveska hadde de flagget godt nedpakka sammen med ei flaske med saft og litt brød, samt vafler. Da var det fest. Opp med flagga og fram med maten! Vi sang- Ja vi elsker……. De fleste kunne det første verset. I april 1945 kom det 20 barn fra Oslo til Andebu. De skulle være ”på landet” i en måned. Det var ikke så lett i byen under krigen. Bombing, lite mat og utrygt. Til oss kom det ei jente som het Anne Marie. Hun var et år eldre enn meg og vi blei veldig gode venner. Hun var hos oss i hver ferie til vi blei konfirmert, og jeg besøkte henne i Oslo. Hun blei gift med en danske, og bodde i Danmark i flere år. Nå bor hun i Oslo og vi har ennå kontakt.


Baking

En dag i uka var det bakedag. Tidlig formiddag blei det tent opp i bakerovnen. Vi hadde den i bryggerhuset. Tretrauet blei tatt ned fra veggen og fylt med mjøl fra sjølavla korn. Når deigen var satt til heving var det bare å vente og passe på varmen i ovnen. Brøda blei bakt ut og grisla. Da blei brøda lagt på en lang spade og holdt i glørne til de fikk en skorpe. Når dette var gjort, blei glørne rakt ut og ovnen kosta rein med vått furubar på ei lang stang. Så var det inn i ovnen med alle sammen 15-20 brød. Vi smekka igjen døra og venta på at de blei stekt. Fersk brød var godt.!


Klesvask

Ja, klesvask var ikke lettvint. Hele vinteren blei det vaska med den minste vasken. Bare det minste- eller det nødvendigste blei vaska. Uten innlagt vann var det ikke enkelt. Men når vårsola begynte å varme, da kom dagen eller dagene da storvasken skulle gjøres. Først ble mannfolka varsla. De skulle gjøre i stand ildsted og veden. Nede ved bekken eller olla var plassen. Noen mursteiner blei lagt på bakken, og den store jerngryta plassert oppå. Litt tyri og småhoggen granved var best- i alle fall til å tenne opp med. Mens vannet i gryta varma seg, var det å finne fram balje, vaskebrett, såpe og lut. Såpa var hjemmelaget. Den var ister og fett fra slaktinga og kaustisk soda og vann som skulle kokes i flere timer. Denne massen blei lagt utover og delt opp i passe stykker når det var kaldt. Det var såpe som blei brukt til klesvask, husvask og til møkkete hender. Det blei nok såre hender og vond rygg etter et par dager med klesvask. Men når vaska vifta i vårvinden, var det ingen som tenkte på det. Noen som hendte en gang tante Magnhild hjalp Mamma med klesvasken, vil jeg fortelle om. Hun fikk for lite såpe. Pappa skulle til butikken og Mamma spurte om han kunne kjøpe grønnsåpe. Han kom tilbake og leverte pakka. Det var såpe i løs vekt den gangen -pakka inn i et matpapir og gråpapir utenpå. Det ikke tante visste var at han hadde kjøpt fett til å smøre maskinene med også. Hun hadde fått feil pakke, tok en neve med fett og klinte på. Tenk åssen det blei!!!

Blåser`n

Det var alltid noen som gikk fra hus til hus og fra bygd til bygd og solgte litt småtteri. Disse var litt spesielle. I dag hadde nok disse blitt plassert i en HVPU-leilighet. En av disse kremmerne var Hans Georg Hansen. Han gikk under navnet ”Blåser`n”. Dette fordi han blåste alltid på stolen før han satte seg. Mange, tror jeg, visste ikke hva han het. Hva som hadde gått galt for han veit jeg ikke, men han levde på sin måte. Han rusla fra gård til gård med en koffert i hver hånd og en gammel sekk på ryggen. Han kjøpte litt småting på en butikk og solgte det med litt fortjeneste. Det var skolisser, barberblad, notisbøker, blyanter og andre små ting. Det kunne jo ikke være for tungt å bære. Soveplassen sin hadde han i fjøs eller stall. Han ville ikke ligge inne. ”Jeg kan ikke bli bortskjemt”, sa han. Blåser`n tok høy, lagde seg en seng, la gråpapir over og la seg på det. Jeg så aldri han hadde noe over seg. Når han kom til oss, blei han gjerne noen dager. Hos oss spiste han bestandig sammen med oss. Men det hendte han kokte seg grøt. Jeg tror han brukte havremel og vann. Minst to tallerkener. Den ene hadde han sukker på, den andre ingen ting. Vi spurte hvorfor. ”Kroppen trenger ikke mere”, var svaret. Jeg så aldri han vaska annet enn beina, og så tok han skjegget en gang i blant. Hørte aldri at han vaska seg på kroppen eller bytta klær, men han hadde kanskje andre steder han gjorde det. Han var hos oss flere julaftener, og han var i konfirmasjonen min. Vi hadde karamellpudding. ”Dette var god grøt”, sa Blåser`n. Sine siste dager hadde han på et gamlehjem.


På Skjelland

Mamma var fra en gård som heter Skjelland, -ei lita grend med en fem-seks gårder. Skjelland lå ikke langt fra Gulli-skolen, som jeg gikk på fra 4-7 klasse. På Skjelland var det alltid mange folk. Det var spennende å dra dit. Foruten Bestefar og Mormor bodde Onkel Ole og Onkel Kristoffer der. Også Moster /Sofi`a da. Det var ei dame som kom til Skjelland da hun var 15 år. Hele sitt liv bodde hun og gjorde sin jobb på gården. Hun lå på kjøkkenet. Når alle hadde lagt seg, dro hun ut slagbenken og fant frem sengeklærne. Moster var den siste som la seg og den første som sto opp om morgenen. Hun var i fjøset, ute på jordet, laga mat og vaska hus og klær. Dette var hennes liv. Aldri noe for seg sjøl eller privatliv. Men hun var fornøyd og klaga aldri. Hun var på Skjelland til sin død. For å bedre økonomien var det to-tre fremmede der. Det var litt betaling fra kommunen for disse. Noen kunne jobbe litt, mens andre bare var der. De var psykisk utviklingshemmet, og det var ikke institusjoner eller leiligheter for disse i de dager. På Skjelland hadde de det godt. De blei behandla som familiemedlemmer. August var en av disse. Han var en orginal med sykkel. Han bodde i et rom i bryggerhuset. Han var flink til å hjelp til på gården. Selv på varme dager brukte han skjerf for han hadde så tynn hals, sa han. På Skjelland var det mye musikk. Ingen kunne ei note, men spille kunne de. Onkel Kristoffer spilte både piano og trekkspill, og onkel Ole og Bestefar spilte fiolin. Tante Magnhild (den yngste av søstera til Mamma) var flink til å synge. I sin ungdom sang hun inn grammofonplate, var på turne og var med i revy i Tønsberg. Helt til sin død sang hun i begravelser og underholdt på eldresenter og sykehjem. Mannen hennes Sigurd, en bror av Pappa. Han spilte trekkspill. I ungdommen spilte han til dans på lokalet. Dattera (Inga Lisbeth/Betten) er sangpedagog, korsanger og dirigent.


Butikker

Butikker var det mange av i bygda. Bare i Andebu var det åtte-ti stykker. De solgte nesten alt. Fra kunstgjødsel og kraftfor til sysaker, mat og sko. Nesten alt hadde de å selge, og de kjøpte egg og smør fra gårdene og noen var postkontor. Butikkene var midtpunktene i bygda. Der møttes folk for å høre nytt og for å fortelle nytt. Nå er det to butikker igjen i Andebu.


Slakting

En tre ukers tid før jul skal grisene slaktes. Da blei Eivind Mailund budsendt. Det var om å gjøre å være tidlig ute, for han hadde det travelt før jul. Den dagen måtte mannfolka tidlig i gang, for skåldevannet måtte koke når slakteren kom. Vannet, ja det måtte bæres inn, og det var ikke få liter som måtte til. En kunne høre når grisene blei tatt ut. Et forferdelig skrik og skrål- og så skuddet! Blodet blei tappa av- hatt i bøtter hvor det måtte røres for at blodet ikke skulle stivne. Det kokende vannet blei helt over grisen og busta skrapa av. Det var en tung jobb. Blodet blei det laga blodpudding av. Det var det første som blei gjort, ettersom blodet ikke hadde lang holdbarhet. Nå hadde kvinnfolka en stri tørn. Etter et par dager blei grisen delt opp og salta i treholker. Disse var vaska skikkelig i ”låga” kokt på brisk. Lever, hode og ister blei lagt i vann for å få ut blodet som var igjen. Det blei laga leverpostei og sylte av hodet - og ister blei malt og smelta. Når det var smelta hette det smult. Dette blei brukt til å koke bakkels og smultringer i. En del av kjøttet og flesket blei malt på ei kvern som blei skrudd fast på bordet og dratt med hånd. Danne deigen ble spedd med melk, mel, egg og krydder, og deretter stekt som medisterkaker og stappa pølse av. Det var ingen fryseboks i huset, så alt blei satt på glass og hermetisert eller salta. Hos oss var det smaking den 4.desember, for da hadde bestefar bursdag.


Barnefødsler

Barna blei født hjemme. Når tida var inne blei det sendt bud etter Helga Skatvedt. Hun var jordmor. Enten sykla ho eller ho blei henta med hest, kjerre eller slede. Babyen blei pakka inn etter alle kunstens regler. Først skjorte og trøye, klut, bleie og kladd(tjukt stoff) og til slutt løyert. Løyerten var et tøystykke som blei pakka rundt det hele. SÅ et teppe. Generasjonen før meg blei reiva. Det var ei lang tøystrimle som blei vikla rundt babyen. Dette var for at babyen ikke skulle bli hjulbeint, blei det sagt. Når fødselen vel var overstått, kom grøtkjerringene. De hadde med seg fløytegrøt til Mamma og gaver til den nyfødte. Den nybakte mora måtte ligge i minst 14 dager. Dette var før jeg blei født. Både jeg og mine unger er født på sykehuset.


Telefon

Telefontilbudet har forandra seg voldsomt siden jeg var liten. Den første jeg husker var et stort treapparat som var skrudd på veggen. Ringeklokke, ei sveiv på den ene sida, et svart telefonrør hang på hendel på den andre sida, og to store batterier inne i kassa. Når vi skulle ringe, var det å dra rundt på sveiva og vente på svar på sentralen. Skulle vi ringe til en annen bygd, måtte vi gå over flere sentraler. Det kunne ta tid, for ofte fikk vi høre opptatt. Da var det bare å vente og så prøve igjen etter ei stund. Hvis vi skulle ringe over lengre strekninger, måtte vi bestille samtalen. Når samtalen var klar blei vi oppringt igjen, og så kunne vi prate. Vi kunne bare ringe mellom klokka 8 og 21 på hverdagene og 9-10 og 16-18 på søndagene. Skulle vi ringe utenom det så måtte vi betale ekstra. Det var ingen som gjorde det uten at det var helt nødvendig. Det var stor forskjell på dem som satt på sentralen. Noen var sure og gretne, andre var alltid blide og hadde en hyggelig bemerkning. Vi hadde en mann som var på Bråvoll sentral. Han het Hans Haugberg og var helt spesiell. Han kunne si: ”Nei, nå får du ikke svar. Jeg så de reiste til byen med ti-bilen.” Eller: ”Nei, de er ute og pellær poteter. Du fær prøve igjen ved øktetider.” Det var ikke like lett å komme fram til den rette bestandig. Trådene hang fast på en stolpe, et tre eller hva som passet. Hvis snøen la seg på trådene eller det blåste kraftig, var det ikke så sjelden at trådene datt ned. Det hendte at trådene viklet seg sammen., og da kunne vi risikere å høre hele nabolaget i telefon-luren. Ikke sjelden måtte pappa ta fiskestanga fatt og gå langs linja for å rette ”slyngen”. Telefonforeningen i Andebu var den siste i landet som blei overtatt av staten og automatisert – ca. i 1970.


TV

TV kom sist på 50-tallet. Onkel Kristoffer var en av de første i Andebu som kjøpte TV. Hele nabolaget kom for å se. 15-20 stykker satt i stummende mørke og skulle se. Onkel stilla og skrudde på apparatet og antenna, men det hendte at alle måtte gå hjem uten å ha sett annet enn ”snø”. Men du verden som praten gikk. Det sosiale samværet var nok minst like viktig som bildet på skjermen.


Lys

Lommelykt kan jeg ikke huske vi hadde. Vi hadde derimot ei parafinlykt hvis vi måtte i uthuset, og strømmen hadde gått. Der skulle en være forsiktig med varmen. Når vi skulle ut og gå i mørket, fant vi fram en fiskebolleboks, bandt en ståltråd i den og satte stearinlys inni. Det lyste bra det, og det blåste ikke ut.


Sykkeltur

Når mamma skulle ut og sykle og Hans Anders skulle være med, så hadde hun ei smørkasse bakpå. Den eine sida var slått ut så beina kom fram. Kassa var bindi fast i bagasjebrettet. Enkelt og billig!


Dyrestell

Klokka halvsju-sju begynte dyrestellet. Om sommeren når dyra gikk ute om natta, var det lettvint. Da var det bare å hente inn kuene, melke dem og ta dem ut igjen. Om vinteren var det mer jobb. I fjøset var det mest jobb. Først blei det måka. Møkka blei kasta ut av et hull i veggen (gluggen) og ut på møkkadynga. Det var ikke like lett om vinteren når dynga var stivfrossen og lå helt opp til gluggen. Da jeg var liten, hadde vi ikke melkemaskin. Det fikk vi ca. i 1950. Vi melka med hand. Da begynte vi å levere melk til meieriet i Tønsberg også, men vi måtte kjøre den fram til hovedveien(2 km). Ofte var kuene både møkkete og våte, og det var ikke sjelden at vi fikk ei våt rumpe rundt ørene. Det var bare å blunke, dra handa over panna og fortsette. Melka blei separert, melk og fløte skilt med en egen maskin, fløten satt bort til den blei sur, og kjerna til smør. Skummamelka fikk kalvene og grisene. Kuene fikk halm, høy og til slutt kålrabi og mjøl. De fikk etter hvor mye de melka. Når alle hadde spist opp og troa var sopa, fikk de vann. Da var vi ferdig. Vi stengte så ikke dyra fikk hodet inn i tro, kosta ut av båsene og strødde med sagmugg. Klokka hadde blitt ti nå. Da hadde hestene fått høy og vann, grisene – kokte poteter, mjøl og skumma melk, Hønene havre og mjøl, egga var tatt inn, katten hadde fått en melkeskvett i fjøset og folket kaffe og ei brødskive. Klokka 15 var det samme omgangen igjen. Hestene fikk kveldsmat også. De var i tungt skogsarbeide og måtte ha mye mat. Da fikk de hakkels og høy. Hakkels var oppkutta halm, mjøl og vann.


Jul

Juleforberedelsene begynte i november med slakting. Siden gikk det slag i slag med husvask, baking, litt klesvask og tusen andre ting. Alt skulle gjøres til jul, da skulle alt skinne. Innendørs blei det bakt hvetekake, julekake og ”gåtter” (julekaker). Vi hadde bestandig de samme kakene, tror jeg. Fattigmann og smultringer var de første som blei bakt, for resten av smultet skulle stå og brukes i goro og sandkaker. Og så var det Mor Monsen og Gunhildsnipper. Krumkaker blei stekt hvis det var litt tid til overs. Det var ikke så lett å få rett steik og temperatur på vedkomfyren. Tomtebrygg var juledrikken. Hvis det var kaldt kunne vi ikke vaske i gangen, for da blei det skøyteis. Julaften var vi alltid hjemme. Før onkel Sigurd gifta seg var han alltid hos oss julaften. Vi hadde ribbe, surkål og riskrem. Jeg kan aldri huske at vi hadde noen annen julemiddag. Juletreet og fuglebuska henta vi i skauen om lillejulaften. Fuglebuska var et langt, tynt grantre med kvister bare i toppen. I det blei et kornbånd festa og treet satt fast ved låvebrua. Om julaften var fjøsstellet gjerne litt tidligere. En av de voksne var julenisse. Julenissen var jeg livredd. Det var mer enn nok med bare maska. Det var bare to ting jeg var redd for da jeg var lita, sa mamma. Det var julenissen og feieren.

Det var knapt med julepapir. Kunne ikke kjøpe ruller som nå. Mamma tok ofte papiret etter hvert som vi pakka opp og for uti ”trappehuset” (et lite rom under trappa med hyller) og pakka inn ei ny pakke. Det blei vel så som så med bånd og merkelapper. Julepresangene var som regel nytteting. Første juledag var det alltid juleselskap i Ødegården hos tante Agnes og onkel Kristian. Der var nesten hele slekta. Vi kjørte med hest og slede, godt nedpakka for ikke å fryse. Det knirka bestandig så fint i snøen. For kaldt var det og bjella på hesten hadde så fin klang, syntes jeg. En dag i romjula var det juletrefest på herredshuset i herredstyresalen. Vi hadde med oss mat og så fikk vi kakao. Det var ikke lett å sitte og balansere med varm kakao og matpakke på fanget for en liten urolig unge. Men jeg kan aldri huske at noen brant seg. Så var det utlodning. Et par ski fra Gravdal skifabrikk, 10 øre loddet og gjerne en misjonær som fortalte om Madagaskar og andakt av presten. Til slutt var det gang rundt juletreet. En liten og en stor ring – som vi gikk utom gangen, gjennom et annet rom og inn igjen. Det var stor stas når vi blei så store at vi fikk gå inn i den store ringen. Nyttårsaften var det julemiddag. Det jeg husker best fra nyttårsaften var at pappa tok med seg hagla ut og fyrte av to skudd klokken 24. Første jula etter at vi var konfirmerte fikk vi lov til å gå på fest. Andre dag var det fest på lokalet. Da var ungdommen samla og dansa til trekkspill og en gitar. Det var ikke greit første gangen. Danse kunne jeg ikke, men en eldre gutt fra nabogården kom og sa at han skulle lære meg. Han var en god læremester. Siden har jeg dansa når det har bydd seg en anledning. Vi reiste rundt på lokalene i nabobygdene hver lørdag. Hvis det ikke var noen gutter å danse med, så dansa vi jentene med hverandre. Brødrene til Anne (ei venninne) var på hvalfangst om vinteren, så da dansa vi på rommet deres. Malinga på gulvet var helt avslitt når våren kom. Jeg tror vi spleisa på en boks maling til faren. Anne var den lykkelige eier av en sveivegrammofon. Vi hadde ikke så mange platene. Det gikk på ”Høyt over fjellet”, ”Livet i Finnskogene” og ”De nære ting”. Ungdom i dag har flere muligheter og lever i et mye mer komplisert samfunn enn jeg gjorde den gangen. Kanskje det derfor er viktigere enn noen gang å vite litt om opphavet sitt, om røttene sine og om de nære ting?

Jeg er antakelig en av de siste i slekta som fikk vokse opp på et gammeldags norsk gårdsbruk. Lailas forslag om å skrive ned noe om det jeg husker best, var egentlig en god ide. Jeg bestemte meg for å prøve, og tvang meg til å kverne opp igjen minner fra barndom og ungdom. De hverdagslige ting går lett i glemmeboka. Men det er hverdagen som er livet; arbeid, familieliv, fritid, sammenkomster, kjas og mas. Utviklingen går så rivende fort at det kanskje kan lønne seg å stoppe opp en gang i blant - for å se tilbake – og for å se hvor en befinner seg i terrenget og i sitt eget liv. Jeg håper mine små og store minner kan bidra til et slikt lite stopp.

Nedtegnet av Frank Ertesvåg